Ingen politiker har vondt av faglig påfyll – eller er temaet for betent?

Den byen vi bor i, og ofte er stolt eller flau av, er et resultat av at noen har villet noe og bestemt noe. Noen har penger, noen har visjoner, noen har myndighet til å la det skje – eller til å stoppe og si nei. Kapitalister, arkitekter, politikere og planleggere har nøkkelroller når byen skal formes. I motsetning til det mange av oss andre holder på med, og som oftest viskes ut som skrift i sand, er et hus, en bru eller en bydel noe som blir stående i kanskje i flere hundre år.

I et slikt perspektiv er det forfriskende å følge ordskiftet i kjølvannet av Daniel Johansens kommentar her i avisen der han anklaget arkitektstanden, og ikke minst arkitektutdanningen ved NTNU, for å være fraværende i diskusjoner om byens utvikling.

Onsdag fikk han svar fra Fredrik Shetelig, dekan ved fakultetet for arkitektur og billedkunst ved NTNU. Til tross for skarpe skudd fra Johansen, unngår Shetelig å gå i skyttergraven. Han lykkes et stykke på vei i å tilbakevise noe av kritikken ved å liste opp mange verdifulle bidrag fra arkitektutdanningens side. Samtidig tar han tak i hovedutfordringen og erkjenner at det står dårlig til med samtidsarkitekturen i Trondheim.

Mest spennende er det at Shetelig tilbyr «et kunnskapsløft» for byens politikere slik at de kan få økt sin kompetanse om form, arkitektur og «strukturelle rammevilkår». Han viser til at fortettingsstrategien «lekker som en sil» med spredning av infrastruktur, økt transport og økt utslipp. Shetelig og Johansen feller begge en knusende dom både over standarden på mye av det som bygges og ikke minst over beslutningsprosesser og mangel på faglig debatt.

I en historisk by som Trondheim vil det alltid være en spenning mellom bevaring og utvikling og mellom «myke» verdier og profitt. Fra tid til annen oppstår det debatter om konkrete prosjekter, som riving av Hjorten på 60-tallet, vei over Bakklandet på 70- og 80-tallet, bevaring av Svartlamoen på 90-tallet og i disse dager om jugendhuset i Elgeseter gate, «monsterhall» på Nidarø og bydeler langt ute på jordene.

Litt for ofte kommer den offentlige diskusjonen først når det er for sent. Like ofte er diskusjonen fraværende om hvordan byggeprosjektene blir løst, arkitektonisk og byplanmessing. Det blir en sak på kammerset mellom utbygger, prosjekteringskonsulenter og et arkitektkontor som ikke vil gjøre seg for vanskelig.

Derfor er det artig at Daniel Johansen roper hurra når han leser Sheteligs kronikk i avisen. Han tar professoren på ordet og Facebook-utfordrer politikerne i formannskapet til å takke ja til arkitekturfaglig skolering. Han deler også Sheteligs utfordring til arkitektforeningen om å åpne sine debatter.

Med dagens politiske verkebyller på Nidarø og Overvik, er det fare for at de folkevalgte oppfatter kurstilbudet som politisk retorikk. Bare Ingrid Skjøtskift (H) og Ottar Michelsen (SV) er positive, mens Hilde Opoku (MDG) svarer med å invitere Shetelig på et kurs i politiske prosesser og antyder at politikerne ikke er rett adresse. Resten er tause.

Det er godt mulig at NTNU-professorer kan ha bruk for litt abc i politikk, men hvis Opoku mener at politikerne ikke har ansvar for hvordan byen blir seende ut, er hun på villstrå. Bak det lett arrogante svaret, mener hun forhåpentligvis bare å antyde at politikernes innflytelse på byggenes endelige utforming er begrenset.

Selv om avisdebatter, og særlig ordveksling på sosiale medier, kan være uforpliktende, må det gå an å ta aktørene på ordet og se fram til et fulltegnet kurs i byplanlegging og byggeskikk. Antagelig bør det ikke være forbeholdt politikere, men også åpnes for både utbyggere, planleggere og ikke minst arkitektstanden selv. Vi som bedriver journalistikk om temaene, derimot, er allerede utlært ...