Alle vil bremse klimautslippene, men ingen vil ta belastningen med å gjøre noe som smerter.
Klima får stadig sterkere politisk sprengkraft. Et knippe saker i nyhetsbildet bare den siste uken illustrerer det smertefulle dilemmaet vi står midt oppe i.
Skal vi bygge firefelts motorvei fra Trondheim til Stjørdal for å bedre trafikksikkerheten? Eller må vi ta hensyn til vedtatte mål for redusert biltrafikk og klimautslipp, la være å utvide kapasiteten på veiene ut av byen og heller bygge tunneler for jernbanen? Partiene krangler.
Imens planlegges og bygges ny E6 sørover, godt tilpasset forventet, men egentlig uønsket, økning av privatbilisme og vogntogtransport. Boligområder som gir økt biltrafikk, blir også vedtatt. De fromme ønskene om mindre CO2-utslipp og mer jordvern kolliderer med de faktiske beslutningene.
Trondheim kommune har som mål å redusere klimautslippene med 80–90 prosent sammenlignet med 1991-nivået. Siden da har vi økt utslippene med 15 prosent. Hvordan skal det bli mulig å nå målene i løpet av bare 13 år? Tut og kjør og håpe på karbonfangst og hydrogen?
Regjeringen har også klimatrøbbel. De legger nå siste hånd på statsbudsjettet. I festtalene heter det at grønne avgifter og «grønt skifte» skal bidra til at vi i løpet av få år slipper ut betydelig mindre CO2. Da er dyrere bensin og diesel et virkemiddel.
Når Venstre og Høyre diskuterer å øke avgiften med 50 øre og 1 krone, vrir Fremskrittspartiets landsstyre seg i smerte. «Vi er bilistenes parti, og det vil vi alltid være», sier Siv Jensen, mens det under hånden antydes at man kan godta en symbolsk prisøkning hvis årsavgiften settes ned. Her skal det ikke gis ved dørene.
Selv et musepiss som det Høyre og Venstre foreslår, og som praktisk talt er uten betydning for CO2-utslippene, får regjeringssamarbeidet til å knake i sammenføyningene. Venstres Trine Skei Grande har stilt ultimatum og sier at partiet bare vil støtte regjeringen hvis den kommer med «tidenes klimabudsjett».
Forskere mener at drivstoffprisen må dobles dersom det skal få effekt. Når MDGs Rasmus Hansson er frekk nok til å si at prisen i alle fall må opp med fem kroner, mener næringslivets folk at noe slikt er galimatias og vil ødelegge den norske transportbransjen. Hansson lever i sin egen verden, sies det.
Under oljemessen i Stavanger åpnet Erna Solberg og Tord Lien den 24. konsesjonsrunden for nye oljefelt. Samtidig gjentok statsministeren at hun vil ha leting utenfor Lofoten og Vesterålen. Begge deler provoserer miljøpartiene, og regjeringssamarbeidet blir på nytt utfordret. Et foreløpig oljefritt Lofoten og Vesterålen var en av Venstres og KrFs største politiske seire da Erna kom til makten.
Nok en gang melder dilemmaet seg: Skal vi unngå en klimakatastrofe, kan vi ikke pumpe opp all olje og gass. Noe må bli liggende. Hvis ikke et rikt land som Norge klarer å gå foran, hvem skal gjøre det da? Samtidig er oljenæringen i knestående, og norsk økonomi og velferd er avhengig av inntektene. Verden trenger ennå olje og gass, og noen må levere den. Å erstatte kull med norsk gass, er klimatiltak, sier oljeministeren.
Oljemessen ble også arena for utblåsninger fra de få i bransjen som fortsatt tør å si at de gir blaffen i hele klimaproblematikken. Det får oppmerksomhet og oppslag i avisene, siden gjennomgangsmelodien blant oljedirektørene nå er en politisk korrekt bekymring og forsøk på tilpasning til en klimanøytral fremtid.
Problemet er at nesten ingen vil ta inn over seg, og i hvert fall ikke ta konsekvensen av, at det vil bli smertefullt å gjøre de nødvendige endringene. Den regjeringen som klarer å innfri klimamål og miljøkrav og samtidig opprettholde dagens forbruksvekst, kjøpekraft og velferd, ville fortjent en nobelpris i politisk styring.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vår suksess er vår fiasko
Vi har snakket om utslippskutt i mange tiår, men i virkeligheten har de økt. 2016 blir globalt det varmeste året siden målingene startet for nesten 140 år siden.
Da hjelper det at både Kina og USA nå slutter seg til klimaforliket fra Paris. Lørdagens nyhet om at verdens to største utslippsnasjoner godkjenner avtalen, har stor betydning, i alle fall symbolsk og politisk. Forhåpentligvis innebærer det også utslippskutt som monner.
Det må bare ikke ramme meg og deg.
Les også kommentaren: To ting du kan gjøre for å redde verden