Et toppindustrisenter blir ikke et tilstrekkelig virkemiddel uten infrastruktur, forskning og samarbeid gjennom næringsklynger.

I Adresseavisen ble nylig ideen om et toppindustrisenter lansert, og trønderske politikere og næringslivsledere argumenterte for at et slikt senter bør lokaliseres til Trondheim. Ideen er inspirert av det norske Toppidrettssenteret, som har gitt gode resultater i forhold til toppidrett. Tanken er at de samme mekanismene også vil gjelde for næringsliv.

Hvorvidt et eventuelt toppindustrisenter bør ligge i Trondheim eller ikke skal jeg ikke ta stilling til her, selv om jeg har stor sympati for tanken. Mitt anliggende er virkemidlet toppindustrisenter som sådan, og hvorvidt dette er løsningen for å styrke norsk industri.

Jeg sitter som vitenskapelig koordinator i et landsdekkende forskningsprogram, SFI Manufacturing. Dette åtteårige programmet har som siktepunkt å styrke vareproduserende industri både nå og i fremtiden, og hvor alle de ledende bedriftene innen denne bransjen deltar. Tyngdepunktene geografisk er Raufoss, Sunnmøre, Kongsberg og Trondheim. Programmet ledes av Sintef Raufoss Manufacturing, og som forskningspartnere deltar tre konsernområder i SINTEF og fem fakultet i den nye strukturen ved NTNU.

Les også: Vil ha norsk toppindustrisenter til Trondheim

Vårt forskningsmandat er å frembringe forskning for å styrke og videreutvikle norsk, fastlandsbasert industri. Relevansen av dette arbeidet har økt betydelig etter oljekrisen. Frem til nå har norsk industri fått sørgelig lite politisk oppmerksomhet, i enkelte sammenhenger kan man få inntrykk av at vi ikke har industri i Norge.

Dette er svært fjernt fra virkeligheten. Faktum er at fastlandsindustri i seg selv bidrar betydelig, særlig dersom vi inkluderer ringvirkningene i forhold til leverandører av varer og tjenester til industri. De siste årene har bedriftene flyttet tilbake virksomhet fra lavkostland til Norge i betydelig omfang. I tillegg bidrar industrien med lokal kompetanseutvikling i skoleverk og offentlig sektor, til nyskaping og nyetablering av bedrifter, og er blant de bransjer som i størst grad bruker forskning som en integrert del av sin strategi.

For første gang på over 20 år får også denne bransjen nå økt politisk oppmerksomhet gjennom arbeidet med en industrimelding som er varslet levert Stortinget i starten av 2017. Regjeringen fortjener ros for å anerkjenne industriens betydning gjennom en helhetlig analyse og vurdering av nye og eksisterende politiske virkemidler. For norsk industri er heller ikke som den en gang var! Den digitale revolusjonen som omtales i artikkelen om toppindustrisenteret er høyst reell, og krever nye tanker og nye politiske og strategiske grep.

Fikk du med deg amerikaneren som mener Trondheim har alle forutsetninger for å bli blant de beste i verden på nyskaping

For å styrke norsk industri er det viktig å ta innover seg de fordeler vi har, ikke bare se seg blind på de åpenbare kostnadsmessige ulempene. Fordelene ved å produsere i Norge er faktisk mange: Vi har et høyt kunnskapsnivå i befolkningen, det eksisterer et tett samarbeid mellom bedrifter, universitet og forskningsinstitutter slik SFI Manufacturing er et eksempel på, vi har et arbeidsliv preget av høy grad av tillit og ansvar, som skaper mindre behov for kontroll og hierarkier enn land vi konkurrerer med.

Det siste poenget bidrar til vesentlig lavere kostnader og høyere kvalitet, og sammen med høy grad av automatisering kan det i stor grad kompensere for høyere timelønn. Tett interaksjon mellom ulike nivå og avdelinger i bedrifter er også gunstig for innovasjonstakten; hvor raskt man klarer å utvikle og teste nye produkter, som er svært avgjørende i fremtiden.

Selv om vi har mange fordeler har vi selvsagt også utfordringer. Behov for rask innovasjonstakt i fremtiden krever infrastruktur og laboratorier for utvikling og testing hele veien fra idé til ferdig produkt.

Vi har en betydelig infrastruktur for grunnforskning ved NTNU, selv om denne også krever kontinuerlig oppgradering og nye investeringer. Bedriftene har på tilsvarende måte sin egen infrastruktur for slutt-testing av egne produkter. Men det er et ledd i midten hvor vi har en betydelig nasjonal svakhet. Storbritannia og Tyskland har de senere år bygget opp teknologisenter for å dekke gapet mellom forskningslaboratoriet og ferdige, produserbare produkter, gjennom såkalte «Katapult-er» og «Tech-senter». Tilgang til slik infrastruktur er avgjørende. En annen utfordring er knyttet til kunnskap og kompetanseoppbygging, særlig rettet mot digitalisering.

Les også debattinnlegget: Jeg skulle vært ferdigutdanna elektriker i år. Jeg skulle hatt fast stilling. Men slik ble det ikke.

Hva er løsningene på disse utfordringene? I forskningssenteret og i tett dialog med bransjeforeningen Norsk Industri peker vi på fire momenter:

For det første må vi utvikle det vi kaller «Test-bed Norway» – teknologisenter for å dekke utviklingsbehov for produkter på veien fra forskningslaboratoriet på et universitet og til ferdige produkter.

For det andre må vi fortsette det tette samarbeidet mellom industri, forskningsmiljø og universitet, som er gjensidig befruktende for alle parter, og helt avgjørende for bedriftene. Her finnes gode virkemidler i dag, som kan og bør utvides.

For det tredje blir bedriftene gode sammen, slik det også er innenfor idretten, i alle fall hvis vi begrenser metaforbruken til lagidrett. Å fortsette å satse på industriklynger slik de svært vellykkede eksemplene Raufoss, Sunnmøre og Kongsberg viser er helt avgjørende, og hvor Innovasjon Norge gjør en viktig jobb.

Det siste momentet er økt satsing på kompetanseheving, for eksempel gjennom et toppindustrisenter. Men uten de tre andre virkemidlene infrastruktur, forskning og samarbeid gjennom næringsklynger blir dette virkemidlet ikke tilstrekkelig.

Vi må rett og slett ha fysiske rammebetingelser på plass for å ha noe å digitalisere.

PODCAST: Hør våre kommentatorer snakke om mediekrise, burkini og Norges svar på Donald Trump

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Monica Rolfsen er professor NTNU og vitenskapelig koordinator i SFI Manufacturing. Foto: Marit Langseth