Ibsen har skapt flere markante kvinneskikkelser, som har hatt et langt liv på verdens teaterscener. Og på noen områder – kanskje langt nok?
Jeg har vært på Trøndelag Teater og sett «Hedda Gabler.» Det var en ganske fin forestilling. Men – det var noen men. Hvilket jeg skal komme tilbake til.
Men først: Man kan ikke unnlate å kommentere Stine Feviks innsats i hovedrollen; hun spilte fram en vill, sårbar, labil, ustabil Hedda man aldri helt visste hvor man hadde, en kvinne jeg vekslet mellom følelser som sympati og forakt for, skjerp deg, liksom, Fevik får ta dette som en kompliment. Man glemmer ikke den rolleprestasjonen med det første.
Hedda gifter seg med Jørgen Tesman, og hun lever et tomt liv. Hun har giftet seg med ham – ikke av kjærlighet, å nei – men for penger, posisjon og fasade. Hun forakter seg selv for dette valget, hun går på akkord med sine følelser, hun har sviktet seg selv, kastet sine idealer på båten, og hun spiller et til tider grusomt renkespill som rammer de nærmeste i hennes omkrets.
Stadig aktuelt, med andre ord. Eller?
Les også debattinnlegget: «Da mine besteforeldre banket på Norges dør i nødens stund, fikk de komme inn»
Og det er her mitt lille men sniker seg inn. Jo da, Ibsen har fortsatt noe å si oss mennesker av i dag, han loddet – i sine beste stunder – ganske så dypt og universelt, men tidene forandrer seg, som kjent.
Det finnes også i dag dem som gifter seg til makt, rikdom, berømmelse, men valgmulighetene er dog større. Og nettopp her ligger en kime til godt teaterstoff. Valgmuligheten, altså. Men la meg komme tilbake til det.
Ibsen har skapt flere markante kvinneskikkelser, Hedda, Nora og Hedvig for å nevne tre. Kvinneskikkelser som har hatt et langt liv på verdens teaterscener. Og på noen områder – kanskje langt nok?
Det er en tid for alt. I motsetning til på Ibsens tid har kvinner i dag langt større valgmuligheter – svært mange har høyere utdanning, selvstendige yrkeskarrierer og er i stand til å forsørge seg selv, man behøver ikke gå lenger tilbake enn min oppvekst på 70-tallet for at situasjonen var annerledes.
Sexolog Vigdis Moen mener vi bør styrke den seksuelle dannelsen
Kvinner har i dag muligheten til å ta grep om eget liv. Hedda ville hatt det i dag. Et tenkt scenario i dag hadde vært at hun hadde revet seg ut av Oslo Vest-bobla mange av Ibsen-stykkene foregår i, og funnet seg en to roms på Veitvet. Litt stussligere, sånn materielt sett, ikke samme status, men hun hadde overlevd.
Ja, hun hadde det. Det samme kan man si om Nora. Da «Et dukkehjem» ble skrevet var det faktum at en kvinne tok kofferten og forlot hus, mann og barn uhørt, skandaløst, men i dag – hvem trekker på skuldrene?
Kvinner – og menn – står i dag overfor mange av de samme utfordringene som før i tiden, men mye er endret. Man har langt flere roller man skal fylle – forelder, kollega, ektefelle, venn – hva gjør dette med kjønnsrollene?
NRK har vært dyktige til å fange opp livet til unge jenter gjennom serier som «Unge lovende» og «Skam.» Det var disse valgmuligheten, ja. En lettelse, på mange måter, men også en forbannelse? Har man valgt riktig? Burde man siktet høyere? Kan man gjøre om på valget?
Les også: 19 forskjellige personer skulle hjelpe Ruben gjennom skoledagen
Men henger samtidsdramatikken og teatrene litt etter? Det skrives ikke mye, norsk, samtidsdramatikk, og det er til å skjønne at teatrene ofte satser på de gamle traverne. Men det er alltid en god følelse når man sitter i salen og føler at noe treffer her og nå. Den følelsen tipper jeg at jeg får når jeg skal se «Begynnelser» av Carl Frode Tiller, en forfatter som nettopp fanger opp våre fragmenterte liv anno 2000-tallet.
Er Ibsen fortsatt relevant? Det kommer jo an på hvem man spør. Spør du meg er svaret et rungende tja.
Han treffer på mange måter, men språk (tudelu og lille lerkedue), tematikk og persongalleri gjør at jeg – etter hvert som mine år går – føler distansen blir større.
Men det kan være meg. En gammel, kritisk kyniker som, når han så «Rome og Julie,» tenkte at herregud, det får da være grenser, det er da bare en ungdomsforelskelse, det kommer nye, get over it.
Livet er jo et teater. Livet går videre.
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om nye meningsmålinger for Trøndelag, fraværesregler i skolen og norsk films Oscar-sjanser
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.