Var norske politikere feige da tyskerne kom i 1940? Hva driver vi egentlig med i Afghanistan? Høstens to store norske filmfortellinger vil prege synet til mange av dagens nordmenn på Norge i krig.
I helga har høstens norske storfilm «Kongens nei» kinopremiere. Søndag vises de to første episodene av det som ganske sikkert vil bli høstens store norske tv-serie, «Nobel» på NRK. Erik Poppes film og Per-Olav Sørensens tv-serie vil sannsynligvis treffe opp mot en million nordmenn hver i høst. Filmfortellingene vil påvirke mange nordmenns syn på 2. verdenskrig og den fortsatt pågående krigen i Afghanistan, som er påfallende lite tematisert i film og drama her til lands.
Hvert år siden 1945 har det kommer nye bøker og/eller filmer fra krigen i Norge. Mange av filmene er heltedrama med gode nordmenn og fæle tyskere, egnet il å gi ekstra brodd til Ole Paus' for lengst klassiske vise «Alt var mye bedre under krigen». Arne Skounes «Ni liv»(1957) er kanskje den beste filmen i den tradisjonen. Den legendariske historien derfra blir ny film neste år, med Harald Zwarts «Den 12. mann».
Les også kommentaren «Vanlige folks ondskap»
Det blir interessant å se om den nye versjonen føyer noen nyanser til den norske krigsfortellingen i levende bilder, eller om den satser massivt på gammel svart-hvitt-fortelling i farger og moderne spenningsgrep, som «Max Manus»(2008) gjorde med stor kommersiell suksess. «Kongens Nei» kombinerer heltemodigig norsk krigsdrama med tilløp til mer utfordrende pirking i gråsoner, gjennom vakling da det gjaldt. Soldater er usikre på om de skal skyte når tyskerne kommer. Statsminister og regjeringsmedlemmer virker svake og handlingslammede. Filmen er likevel hovedsakelig et æresdrama for konge og kronprins, om hvor nær det gikk galt.
I film og tv-serier har Norge vært ganske dårlige på krigsfilm om vanskelige eller tvilsomme valg, om moralske skyggesider under krig og okkupasjon. Det er lenge siden tyskerne begynte å lage film om Hitler. De norske spillefilmprosjektene om Quisling og Rinnan står fortsatt på vent i køen bak heltehistoriene. Selv den betente historien om «Feldmann-saken», hvor norske grenseloser myrdet et jødisk ektepar på vei til Sverige i 1942, ble til en ganske forsiktig film med «Over Grensen» i 1987.
Mens de siste åra har gitt flere filmer som har pirket i nasjonalstolthet og krigshistorie i våre naboland, har det vært få tilløp til lignende i norsk film og tv-drama. Årets danske Oscar-kandidat «Under Sanden» har rystende skildring av unge tyske krigsfanger tvunget til livsfarlig minerydding av danske strender etter krigen. I svenske «Død Manns Tale»(2012) spiller Jesper Christensen (kong Haakon i «Kongens Nei») den svenske redaktøren Torgny Segerstedt som på 30-tallet skrev kritisk mot Hitler og nazismen. Så kritisk at han i filmen innkalles til kong Gustav V som beskylder redaktøren for å skade svenske interesser med kritikk av nazismen.
Tv-serien «Nobel» fortjener ros for å være den mest kritiske og skakende bildefortellinge om Norge i krig. Det er kanskje særlig de norske «interessene» i krigen serien setter kritisk lys på. Fra utenriksministeren som vil spille en fredsrolle og fremme norske næringsinteresser, via bistandsindustri og nobelpriskandidater til soldater, som lemlestes, tar liv og tidvis føler seg dolket i ryggen av norske politikere.
Les anmeldelsen av tv-serien «Nobel»
Krigen i Afghanistan er snart inne i sitt 16. år. Danskene har laget en rekke rystende og gode dokumentarer og spillefilmer om dansker i krig i Afghanistan. Filmer som har skapt nasjonal og internasjonal debatt, fra «Armadillo»(2010) til fjorårets Oscar-nominerte «Krigen». Norsk film og tv-drama har i påfallende liten grad rettet kamera mot denne krigen. Som moderne norsk krigsdrama er «Nobel» vel så interessant som «Kongens Nei». Vi blir neppe noen gang ferdig med krigen(e). Etter denne høsten er det grunn til et visst håp om at vi kan få bedre krigsfilmer. Da bør nasjonale heltedrama og myter utfordres mer enn hva som har vært tilfellet hittil.