Å videreutvikle Midtbyen med omtanke for og hensyn til byens historiske kvaliteter kan være komplisert, men her er også mange muligheter.

Å utnytte gårdsrom og bebygge ledige tomter, byreparasjon, innfill og påbygg er strategier for fortetting som samtidig kan ivareta den historiske byen. Tilpasset arkitektur med høy kvalitet øker Midtbyens attraktivitet.

Bebyggelsen i Midtbyen i dag er en levende historiefortelling om byliv, handel, arkitektur og næringsutvikling i Trondheim i 250 år; 1000 år hvis vi tar med kirkene og det underjordiske. Dersom Midtbyen skal ivareta og pleie sine historiske urbane kvaliteter, må vi erkjenne at Midtbyen i hovedsak er ferdig utbygd. Samtidig har Midtbyen vært, og kommer fortsatt til å være, i stadig utvikling og endring. Også i Midtbyen skal det fortettes, men det må skje på den historiske byens premisser.

Midtbyen har brede gater og generøse kvartaler, med små og store åpne gårdsrom som i dag er utnyttet på forskjellig vis; til parkering, avfallsbeholdere, ventilasjonsutstyr, kafé eller butikkareal, med bakgårdsbygninger som er i bruk, og bygninger som står tomme.

I noen bakgårder ligger det til rette for å fortette og bygge. Noen gårdsrom er glasset over, og dette kan kanskje egne seg flere steder. I de vakreste gårdsrommene må kvalitetene tas vare på som en ressurs for byen. I tillegg til å verne om viktige kulturhistoriske verdier, gir gårdsrommene bokvalitet midt i byen, og vi vil ha beboere i Midtbyen som trives. Politikerne har etterlyst en plan for opprustning og bruk av gårdsrom og veiter i Midtbyen. Dette arbeidet startet opp i sommer.

Agraff Arkitekter har gjort en kartlegging av ledige tomter i Midtbyen, og selv om det enkelte areal er lite, er summen av areal betydelig. På slike tomter har det tidligere stått hus, som har brent eller er revet, og de står nå ledige som parkeringsplass eller lignende. Noen slike arealer ligger brakk på grunn av arkeologien i bakken.

Her har du hele Nidarø-debatten samlet på ett sted: Over 90 innlegg: 77 nei, 11 ja og 4 tja.

Nye metoder i arkeologien har gitt muligheter for å bygge oppå kulturlagene, uten at de må graves ut; denne metoden ble brukt på boliger i Presidentveita som sto ferdig i 2014, og som året etter fikk Trondheim kommunes byggeskikkpris.

Noen steder i byen er hus revet eller brent, og arealet blitt integrert i gaterommet til parkering, plassrom, eller bredere veibane. Det kan være gode grunner for å vurdere om man skal gjenreise bebyggelse på slike arealer. Gevinsten kan være fortetting, samtidig som man får bedre avgrensede byrom, mer intime gateløp og mer helhetlig kvartalsstruktur.

Avtroppende byantikvar Gunnar Houen har klare meninger om hva som er godt og dårlig i Trondheim.

Kjøpmannsgata 36–38 har vært foreslått gjenreist som kvartal. I Repslagerveita mot Prinsens gate er det en annen mulighet, gateløpet her ble utvidet da trehusrekken på sørsiden ble revet. Noe av det arealet som tidligere var bebygget her kan tenkes bebygget igjen.

Et godt eksempel på en byreparasjon er «Boliger i Brattørgata» fra arkitektkontoret Hagestande, Stabell og Øvrehus. Dette stillferdige leilighetskomplekset ble bygget på en «ledig» tomt som sto ubebygd i mange år. Det har omtrent samme volum som de historiske gårdene som sto der tidligere, har et dempet moderne uttrykk og solide fasadematerialer, og har gitt Midtbyen mange boliger rundt et frodig gårdsrom.

Infill. Dette begrepet brukes blant arkitekter for små hus som «fylles inn» og smetter på plass i den eksisterende bystrukturen. Infill innebærer ofte at man må bygge smått; resultatet kan til gjengjeld bli svært interessant og fint. For å få gode infillprosjekter må byggherre ønske å satse på kvalitet heller enn volum. I løpet av de siste årene har flere arkitektstudenter skissert gode eksempler for å bygge smått og godt tilpasset inne i Midtbyen.

Å bygge oppå eksisterende bygninger har vært gjennomført flere steder i Midtbyen, med varierende hell for Trondheims silhuett mot byen. Boligene på taket av Byhaven holdes ofte frem som et godt eksempel, som har høy kvalitet på det nye, og som står i en situasjon som «tåler» det. I vernesammenheng har påbygg vært en fortettingsstrategi for Midtbyen som har vært vellykket i den forstand at den ikke har gått på bekostning av historisk bebyggelse mot gaten, men noen av prosjektene vi har fått viser at det er begrensninger på hva slags høyder som kan tåles.

Kunsthistoriker Daniel Johansen mener at det er absurd at den eneste kunstretningen ingen kan velge bort, nemlig arkitekturen, ikke blir utsatt for offentlig kritikk.

Fortetting med særpreg og kvalitet er særlig viktig for Midtbyen. Rik og variert arkitektur er de historiske bydelenes fortrinn, og nye prosjekter i gammel bystruktur må spille på de kvalitetene som finnes. Uansett om man velger harmonisk tilpasning eller kontrast, så vil høy kvalitet i arkitekturen øke Midtbyens attraktivitet.

Hva så med vern av den eksisterende bebyggelsen? Rivingstakten for historisk bebyggelse i Midtbyen er halvert siden Midtbyplanen kom i 1981, men den stoppet ikke opp. Trondheim har til felles med mange andre europeiske byer, et sentrum som er både historisk, kommersielt og kulturelt sentrum, der bevaring og byliv ikke er til hinder for hverandre, men tvert imot gir gjensidig attraktivitet og berikelse.

Å rive verneverdig bebyggelse for å bygge nytt bør ikke igjen bli et alternativ i Midtbyen. Egnet bruk av den historiske bygningsmassen, og godt tilpasset utbygging på ledig og egnet areal, er riktig strategi for vern og fortetting i Midtbyen.

Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.