Hvis du ikke har smarttelefon og digital trening, er det blitt vanskelig å finne ut hva ungen din skal gjøre på skolen.
Hvis du vil sjekke om dattera di eller sønnen din skal ha med ekstra matpakke og sitteunderlag i morgen, er det ikke lenger bare å kikke på en papirlapp i ranselen.
Prosessen starter med at du får en e-post med beskjed, vanligvis fra kontaktlæreren, om at du har fått en melding i Meldeboka. Da må du selvfølgelig være på nett og sjekke e-post jevnlig, men det fikser de fleste i vår tid.
Tre skoler testet den digitale meldeboka allerede fra nyttår i 2016.
Deretter må du logge deg inn på Meldeboka. Ordet skrives med stor M, for Meldeboka er blitt skolehverdagens nye, store autoritet, omtrent som datasystemene It’s Learning (som Trondheim kommune nylig kvittet seg med) og Google Classroom (som har overtatt).
Har du en smarttelefon og laster ned en app, er det fort gjort å gå inn i Meldeboka. Men hvis du for eksempel har mistet telefonen i toalettet, noe som visstnok stadig forekommer, må du gjennom en prosedyre fra steinalderen.
Du kan bruke MinID, id-brikken du en gang fikk fra banken eller bankID på mobil. Commfides og Buypass er andre muligheter. Dem holder jeg meg unna, den siste gir meg assosiasjoner til en hjerteoperasjon.
Trondheimsselskapet Viking Venture investerer i et nytt, digitalt læringsverktøy.
Skal du bruke MinID, må du ha en pinkode. Selv må jeg i så fall bruke en pinkode jeg fikk i et papirbrev i posten, i 2011. Det brevet er borte. Nå venter jeg på en ny pinkode. Den kommer, ja nettopp, i et papirbrev i posten.
Hvis du ikke får beskjeden «klarte ikke å laste data», kan Meldeboka være enkel og effektiv kommunikasjon. Den er verken vanskelig eller tidkrevende. Men den er kjedelig; en av hverdagens tunge plikter som man helst utsetter. Facebook er morsommere.
Når man som mor eller far har gjort sin tunge plikt og logget seg inn, får man vite det man trenger: Dattera di skal ta med forkle, innesko og strikk til langt hår i morgen. Hun har engelsklekse på side 20 og 21 i boka «Stairs». Dette får du vel og merke vite bare hvis du klarer å åpne PDF-vedlegget. Det lykkes ikke alltid. Da må du nok inn på Google disk.
Målet er at alle i 5. til 10. klasse i Trondheim skal få egne PC-er.
Hvis alt fungerer og det trådløse nettet hjemme er på plass, gjør ungen din mange av leksene på Google Classroom. Forskning som viser at man lærer best når man bruker blyant og papir, blir glatt oversett, ikke minst i trondheimsskolene, som er pionérer i digitalisering.
Ingen ser heller ut til å anse det som et problem at Trondheims-skolene knytter seg tett opptil det multinasjonale konsernet Google, som har en årlig omsetning på rundt et halvt norsk statsbudsjett.
I kommunens handlings- og økonomiplan for de neste fire årene har rådmannen satt av ti millioner kroner til IKT-satsing i skolen. I samme periode vil utviklingen av digitale læremidler koste nærmere ni millioner kroner. Det er store summer, men skolen vil etter hvert spare penger på digitaliseringen.
Skjermene overtar for papiret, akkurat som i en viss annen bransje. Mye av pengene går til Google, akkurat som i en viss annen bransje.
Selvfølgelig må også skolen, som andre samfunnssektorer, digitaliseres. Men vi foreldre bør følge med. Mange opplevde It’s Learning som direkte brukerfiendtlig, men vi protesterte ikke, kanskje fordi vi var redde for å bli ansett som bakstreverske.
Likevel bør vi stille spørsmål: Er det nødvendig å logge seg inn for å få vite at barna skal ha med seg forkle til mat- og helsetimen i morgen?