Hvordan kan vi følge drømmen i forbedringsindustriens tid?
I forrige uke ble Olav H. Hauges dikt «Det er den draumen» kåret til tidenes beste her til lands. Vakker poesi om å bære på en drøm, ha en lengsel, og ha mot til å gå inn i det ukjente.
Det å ha drømmer er grunnleggende i oss. En slags drivkraft, som gir livet mening og forventning. Det kan også hjelpe folk å holde ut vanskelige situasjoner og livsskjebner, fordi de tror på noe annet. Men alle som har levd en stund, vet at ikke alle drømmer blir til virkelighet.
«Følg drømmen din» er blitt et slags mantra i vårt samfunn, og vi blir gjerne fortalt at lykken i livet vil oppnås om vi følger drømmen. Vi må bare finne ut av den riktige veien til målet, og det er det veldig mange som vil hjelpe oss med.
Aldri har utbudet av selvhjelpsbøker og kurs vært større, med temaet om å finne oss «selv» og å utnytte vårt potensial for å få maksimalt ut av livene våre. Noen av rådene er også dyre, og mange bruker mye av både tid og penger i jakten på å finne sitt fulle potensial og ekte «jeg».
Aslak Sira Myhre, direktør for Nasjonalbiblioteket, skrev en kronikk i Dagsavisen, med overskriften «Ikke følg drømmen din». Både her og i NRK Ukeslutt går han hardt til verks mot selvhjelpsindustrien, coach-yrket og det han mener er en dyrking av individet og egoet på bekostning av storsamfunnet og kollektive verdier.
Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.
Han har vært i hard debatt med Kathrine Aspaas, siviløkonom og journalist, som selv er en profilert inspirator og foredragsholder, og kjent for boken «Raushetens tid». Hun forsvarer viktigheten av å la folk drømme, i tillegg til at hun mener samfunnet trenger mykere verdier.
Jeg må innrømme at jeg har forståelse for begge, og deres syn på selvhjelpsbransjen og utviklingen i vår tid.
Det er fint at man har drømmer, og tør å gå ut over både komfortsone og fastgrodde stier, i håpet om å få et mer meningsfylt og lykkelig liv. Selvutvikling er ikke galt i seg selv. Ved å kjenne oss selv, burde vi også bli bedre medmennesker, og ha et godt utgangspunkt for å bidra overfor andre.
Det er for øvrig her jeg også er enig med Aslak Sira Myhre og hans bekymringer overfor en bransje som har eksplodert de siste årene. Hans syn deles også i stor grad med sosiologen Hans Erik Næss, som nylig ga ut boken «Forbedringsindustrien», der han spør om vi egentlig kan klare å finne ut hvem vi er på egenhånd, eller om vi har blitt helt avhengig av at andre forteller oss det. Han mener også at det er laget en utopi om at du må bli ditt beste selv hver dag, for å få det fint.
Les også debattinnlegget: «Dermed startet flere års mareritt for meg. Det ble så ille at jeg måtte slutte å bruke balkongen, slutte å lufte fra stua»
Det er når vi overfører disse tankene til barna våre at det kanskje er mest fare på ferde, og det er jo nettopp det vi gjør. Vi forteller dem at de skal følge drømmene sine, og det skal de jo. Vi er også ivrige på å lære dem tankegangen «what`s in it for me?»; hva får jeg selv ut av å gjøre sånn eller slik?
Men når dette blir ispedd tanker om at alle verdens muligheter står åpne for dem, at de er helt unike og enestående, og at man må lykkes med noe for å være lykkelig; det er da det kan bli slitsomt å være et ungt menneske som prøver å finne ut av hvem de er og hvem de egentlig ønsker å være.
Både vi og de får daglige formaninger og løsninger på hvordan vi kan bli den beste utgaven av oss selv; det er ikke rart noen gir seg ende over, og utmattes.
Kong Harald sa i nyttårstalen i 2014 noen kloke ord; «Når alt er mulig, blir ingenting godt nok». Aldri har ungdommen stått overfor flere muligheter, men det kan faktisk virke overveldende, og noen klarer ikke ta valg når det er så mye å velge mellom. Blant annet fordi de er redde for å gå glipp av den ultimate suksessen og lykken de har blitt fortalt at de kan oppnå, bare de følger den riktige veien.
Det er viktig at det å følge drømmen blir noe mer enn å finne bare sine egen lykke og sine egne mål. Det var nok ikke det Olav H Hauge tenkte på da han skrev sitt vakre dikt. Egen lykke blir gjerne størst når man kjenner på tilhørighet og lever for noe mer enn seg selv.
Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.