Hvor mange ganger må du egentlig dokumentere at du er norsk?
Uten noen høringsrunder og uten at gruppene som berøres ble informert, endret Politidirektoratet tidligere i år praksis for hva som kreves for å godkjenne fødested ved utstedelse av nye pass.
Norske statsborgere fra 31 land født i Afrika, Asia og Europa ble rammet av denne nye passregelen. Jeg og alle andre født i disse landene, må kunne fremlegge dokumentasjon som Folkeregisteret kan godta, hvis ikke blir fødestedet på passet «ukjent».
Ord som «ikke rettsstat verdig», «uheldige konsekvenser» og «overtramp» ble brukt i etterkant av debatten.
23. august 2016 skrev en tidligere arbeidskollega og Facebookvenn følgende på sin profil;
«Hurra jeg har fått pass! Jeg har vært norsk statsborger med norsk pass siden jeg var 11 måneder, om du lurte.
Da jeg skulle fornye passet mitt her forleden oppsto det et problem med tanke på om jeg kunne dokumentere min fødeby. I mitt forrige norsk pass sto det ettertrykkelig Jakarta. Dette blir derfor en sak for UDI.
Erling Moe skriver om Krigen, kongen og Gubben
Hvor mange ganger må man egentlig dokumentere at en er norsk, spesielt med tanke på at jeg har bodd i Norge i hele mitt liv, minus 11 måneder. Jeg har hatt norsk statsborgerskap med fødselsnummer, norsk pass og som voksen, norsk førerkort.
Skulle tro jeg var klarert og sjekket på kryss og tvers med tanke på å få lov til å kalle meg nordmann med rett til norsk pass. Og ikke bare det, – jeg er trønder og rojalist også!»
Det flerkulturelle Norge er på mange måter et produkt av globaliseringen. «Vi nordmenn» er i dag både hvite, svarte og brune, med røtter i Asia, Afrika og Amerika.
Merkelappen «etniske nordmenn» ble til fordi vi etter hvert har fått flere «etniske minoriteter» innenfor Norges nasjonale grenser. Dersom disse minoritetene bli innvilget norske statsborgerskap er de per definisjon like norske som de med lange røtter i Norge.
Barn av innvandrere blir også ofte oppfattet som innvandrere, selv om de kanskje er andre eller tredje generasjon «norskfødte barn av innvandrerforeldre».
Mange norske adoptivbarn blir ofte puttet i kategorien innvandrere bare fordi de har en annen hudfarge. Men i sitt mentale univers, i språk og kroppsspråk, er de fullstendig norske, og bare det. De kjenner ingen annen virkelighet.
Definisjonsmakt er makt til å få gjennomslag for sin oppfatning av virkeligheten. Historien har vist oss at det er stort sett majoriteten som har hatt størst makt til å definere situasjoner i samspill med minoriteter. Mange minoriteter kan til tider føle seg underlegne, fordi premissene for deres deltakelse i samfunnet blir lagt av majoriteten.
Signert-skribenten Marte Hallem synes det er sørgelig lite som skjer på Facebook for tida
Det finnes en bok som heter «Den norske væremåten», som består av en samling artikler om hvordan nordmenn er. Jeg har lest den, men skjønner fortsatt ikke hva dette innebærer. Må man virkelig ha røtter her i mange generasjoner for å bli omtalt som nordmann? Når kan andre, tredje eller fjerde generasjons innvandrere kalle seg nordmenn? Hva med alle som bli adoptert til Norge hvert eneste år? Hva er egentlig avgjørende: Røtter i generasjoner, etnisitet, hudfarge, sosial klasse eller subjektive følelser?
Identitet blir ikke etablert uten i samspill med andre mennesker. Med andre ord, «man kan ikke klappe med en hånd»! Eksempelvis forsøker enkelte å beskrive en nasjonal identitet ved å trekke frem norske kulturelle særtrekk: Likhetstankegang, fred og ro, nøkternhet, nisseluementalitet, «det typisk norsk å være god».
På samme måte kan man i dag høre at mange karakteriserer særskilte innvandrergrupper ved å sette merkelapper på dem. Med fødested «ukjent» har Politidirektoratet bidratt med en nytt merkelapp!
Det er både interessant og trist å se hvordan disse merkelappene benyttes uten særlig refleksjon i media. Jeg registrerer ofte at når det begås en forbrytelse er media ofte snar med å meddele at gjerningspersonen er en «mørkhudet» mann eller kvinne.
Mens det motsatte skjer i sport og underholdning. Dersom mål bli scoret av en mørkhudet, er det en nordmann som har scoret. Begrepet «mørkhudet» brukes så å si aldri!
Litt på spissen, kan en si at musikk og sport inkluderer, mens kriminelle, løsgjengere og tiggere straks får etniske merkelapper.
Les også kronikken: Barnefotballen er blitt toppfotballens hoggestabbe
John Carew, Lørenskoggutten ble et kjent navn i Fotball-Norge for en del år siden. En annen var Chand Torsvik, som sjarmerte mange med trønderrock og gikk til topps i X-factor. Han ble faktisk omtalt som «Namsos' store sønn». Og sist men ikke minst ble Alexander Igorovitsj Rybak, født i Hviterussland, nasjonalhelt over natta da han vant finalen i Eurovision Song Contest i 2009, med sangen Fairytale. Samme år ble han kåret til Årets spellemann.
Dårlige eksempler er nok A- og B-gjengen. Til tross for at disse ungdommene er født og oppvokst i Norge og er like norske som alle andre, er media flinke til å understreke landet de opprinnelig kommer fra når de begår en forbrytelse. De siste årene har Syria-farere fått etniske merkelapper i negativ forstand på grunn av sine handlinger.
Når verken statsborgerskap eller fødested ikke er god nok grunn til å bli akseptert av storsamfunnet som nordmenn, er det grunn til bekymring. Jeg mener bestemt at de langsiktig konsekvensene er fremmedgjøring og rotløshet.
I en tid der samfunnet er opptatt av integrering er det svært uheldig at en så alvorlig bestemmelse ble vedtatt uten saklig begrunnelse.
Politidirektoratet burde ikke være overrasket over de sterke reaksjoner vedtaket skapte. Budskapet vårt er klart, selv om vi ikke er født i en by eller bygd i Norge, ble vi født et sted – ikke «et ukjent fødested»
Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.