Knut Røe, kommunikasjonsrådgiver og forfatter

Hvorfor har Adresseavisen latt være å undersøke hvordan politisk makt er blitt utøvd av Ritas regime gjennom 13 år?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

15. september 2003 overtok Rita Ottervik fra Arbeiderpartiet den politiske makten i Trondheim. Hun skulle beholde den lenge. Velgernes oppslutning om Ap har vokst fra 30 prosent i 2003 til rundt 40 prosent ved de tre neste valgene. Ingen styringsslitasje der i gården. Det er imponerende.

Les også: Otterviks maktposisjon er urokkelig

Les også: Har ikke drevet kritisk journalistikk overfor Rita

Hvordan kan det ha seg at et rødgrønt regime med et stadig sterkere Arbeiderpartiet i spissen, fullstendig dominerer lokalpolitikken i Norges tredje største by i en halv mannsalder? Regjeringen har hatt tre forskjellige farger i samme periode. De andre storbyene var blå fra 2003 til 2015. Hva er det med Trondheim?

Den enkleste forklaringen er at folk slutter opp om regimet fordi det fører den politikken folk vil ha. Men Trondheim kommer jo ofte dårligst ut av storbyene i statistikk over kvalitet i kommunene. Et eksempel er Kommunebørsen 2011.

Nå kan velgerne ha andre grunner til å være fornøyd med Ritas regime. De synes kanskje at hun og hennes støttespillere på Rådhuset oppfører seg som folk. Ikke har hun vært å se i sladrespaltene heller. Ingen skandaler, en ordentlig dame.

Så kan det være en tredje grunn til at velgerne hvert fjerde år går i flokk og stemmer Rita inn på Rådhuset. Folks inntrykk av politikk og politikere dannes i stor grad av historiene som blir fortalt om politikken og politikerne. Foruten partiene selv er mediene de viktigste fortellerne av historier om politikk.

I motsetning til de andre norske storbyene har Trondheim bare ett mediehus med en fullskala redaksjon som på profesjonelt vis dekker Trondheim: Adresseavisen.

Ser vi på Adresseavisens dekning av Ritas regime i Trondheim gjennom 13 år, er det noe som mangler. I strømmen av notiser, reportasjer og kommentarer om tjenesteproduksjon, fagledelse og politikk i Trondheim kommune skal man lete lenge etter systematisk, kritisk journalistikk om hvordan det politiske regimet utøver makt. Undersøkende Adressa-journalistikk på aktiviteten i rådhuset forekommer, men da er det gjerne fagsjefer som blir ettergått. I 13 år har Adresseavisen i det store og hele latt det politiske sporet ligge og heller fulgt det faglige.

Det skulle vært i Bergen! Det skulle vært i Oslo eller i Stavanger! Enten Bergens Tidende eller Bergensavisen, enten Aftenposten eller Dagsavisen, enten Rogalands Avis eller Stavanger Aftenblad ville drevet undersøkende journalistikk på et politisk regime som har stålkontroll i en halv mannsalder. Naturligvis ville de det. Frie medier ettergår den politiske makt for å undersøke om den ter seg ansvarlig. Om den står til svars. Hvorfor har Adresseavisen latt være å undersøke hvordan politisk makt er blitt utøvd av Ritas regime gjennom 13 år? Er det et resultat av svak redaksjonell ledelse? Er det den gamle frykten for å bli oppfattet som høyreavis som fortsatt sitter i veggene, og som gjør at de nøler med å ettergå makt utgått fra Arbeiderpartiet og LO? Eller er det journalistenes og redaktørenes egne politiske holdninger som gjør at de maktkritiske spørsmålene om et rødt regime ikke blir stilt på morgenmøtene i redaksjonen? Kan det være posisjonen som nyhetsmonopolist som virker sløvende, det at ingen andre undersøkende journalistmiljøer puster dem i nakken? Er det Trond Giskes mye omtalte nettverksbygging blant journalister som gjør at motforestillingene mot å rigge et undersøkende prosjekt kommer like raskt som forslaget om å gjøre det? Eller er det den politiske opposisjonen i Trondheim under Høyres ledelse som må ta ansvaret fordi den ikke har maktet å samle seg om en konsistent regimekritikk, noe som kunne gitt Adressa-journalistene en tilskyndelse til å ettergå regimet?

Jeg tror det er litt av alt dette. Resultatet er uansett at det ved siden av regimets egne fortellinger om egen fortreffelighet ikke er etablert en tydelig, alternativ historiefortelling om Ritas røde regime. Vi trondhjemmere mangler det alternative bildet av regimet, det som er så avgjørende i et demokrati. Det har blant annet ført til at den politiske debatten i Trondheim nå i mange år har vært omtrent like spennende som i det bulgarske kommunistpartiets hovedorgan Rabotnichesko Delo før kommunismens fall i 1990. I Stortingsmelding 17 (2004–2005) om Maktutredningen beskrives medienes definisjonsmakt slik: «Mediene kan påvirke befolkningens holdninger både gjennom å øke oppmerksomheten om visse saker og gjennom den vinklingen mediene velger å gi disse sakene».

Det er liten tvil om at enkelte politikere er flinkere enn andre til både å låne medias definisjonsmakt og til å unngå å bli utsatt for den. Noen politikere har også den fordelen at journalistene og redaktørene er mer enige med dem enn med politikere fra andre partier.

Dersom norske journalister og redaktører hadde fått bestemme sammensetningen av Stortinget i 2015, ville Arbeiderpartiet fått 80 mandater; folket ga dem bare 55. Miljøpartiet De Grønne (MDG) ville blitt Stortingets nest største parti med 23 representanter. Det går fram av Medieundersøkelsen 2015, som også viser at Høyre ville mistet 30 av sine 48 mandater, og FrP ville mistet alle sine 29. Alle. Morn’a Siv!

Jeg har ingen tall som viser hvordan Adresseavisens journalister og redaktører fordeler seg på den partipolitiske skalaen, men jeg har ingen grunn til å tro at de er mindre venstreorienterte enn mediefolk flest.

Er det grunn til å tro at journalistenes og redaktørenes politiske ståsted til venstre ikke påvirker deres bruk av medienes definisjonsmakt? Neppe. Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud mener tvert imot at det ikke er tvil om at journalistikken påvirkes av journalistens politiske ståsted: «Jeg tror det påvirker hva man problematiserer og anser som verdt å debattere.»

Også Rita har måttet tåle mange tøffe oppslag i media. Men de forblir enkeltsaker som glir over. De følges ikke opp av en undersøkende, kritisk journalistikk om regimets politiske ansvar fra den redaksjonen som står nærmest til å gjøre akkurat den jobben. I boka Røde Ritas regime jeg presenterer jeg 12 forslag til graveprosjekter som Adresseavisens journalister gjerne må forsyne seg av. Jeg tror noen av dem kan bringe fram alternative fortellinger om Ritas regime. Jeg tror det ville gitt nytt og sårt tiltrengt liv til den politiske debatten i byen. Kanskje kunne det til og med inspirert opposisjonen til å fortelle oss hva slags Trondheim de ønsker seg?

Knut Røe er kommunikasjonsrådgiver og en av forfatterne av boka Røde Ritas regime som kom ut på Communicatio forlag for to dager siden.

I denne kronikken har han forkortet og omarbeidet kapitlet «Historiefortellingens kraftlinjer».