Alliert støtte, alarmerende avhengighet

Norges sikkerhetspolitikk har fra 1949 vært tuftet på NATO-medlemskap og alliert forsterkning ved krise og krig. Men ikke bare det: Vi har utviklet er særlig nært forhold til enkelt allierte land, først og fremst USA og Storbritannia.

Adresseavisen har avdekket at amerikanske styrker skal utplasseres i Norge også i fredstid, nærmere bestemt på Værnes. Her skal 300 amerikanske soldater stasjoneres. Verken planene eller plasseringen overrasker. Det er kjent at USA ønsker å øke sin trening og øving her i landet, både i Trøndelag og lenger nord. Både Trøndelag og Troms er hovedområder for eventuell alliert innsetting i stor skala. Det er US Marine Corps som planlegger økt trening i og fra Trøndelag. Det er Marinekorpset som forhåndslagrer materiell i landsdelen, og lenge har hatt styrker øremerket for innsats i Norge. Nå vil de altså utplassere en kampavdeling i Trøndelag. Det er også kjent at den amerikanske hæren, US Army, også ønsker å trene i Norge.

Har gitt dato for nedleggelse av Luftforsvarets musikkorps

Er dette godt nytt for Norge? Ja, mener vi i Norges Offisersforbund, som organiserer flertallet av norsk befal, og som ser behovet for å styrke ikke bare det norske Forsvaret, men forsvaret av Norge.

Forsvars- og sikkerhetspolitikken må alltid ta hensyn til at Norge er en småstat med begrensede muligheter til å forsvare seg selv mot en stormakt. Og vi er nabo til en stormakt, et Russland som i senere år har høynet sine selvhevdende ambisjoner og har vist både vilje og evne til å bruke makt, tydeligst demonstrert i Ukraina og Syria, og før det i Georgia. Maktviljen har skapt uro i Østersjøområdet. Ikke bare i de baltiske stater og Polen, også i Finland og Sverige.

Vardetenning for landforsvaret

I sommer uttalte Finlands utenriks- og visestatsminister, Timo Soini, at landet ikke kan utelukke russisk militærbruk. Uttalelsen kom i kjølvannet av militærøvelsen Baltops, hvor NATO-styrker, inklusive US Marine Corps, øvde i finsk territorium for første gang. Før dette uttalte Sveriges hærsjef, generalmajor Anders Brännström, at han ikke så bort fra at landet i løpet av få år kan være i krig. Med hvem er ikke vanskelig å forstå.

Norge har som Sverige, men i motsetning til Finland, latt forsvaret forfalle. Vi satte vår lit til at krigsfaren var borte med den kalde krigen, og bygde ned. Vi stolte på våre allierte, skulle vi likevel havne i en konflikt. Faren for krig er ikke overhengende. Trusselen fra Russland er ikke direkte. Men vi kan bli dratt inn i en krig, også på eget territorium. Kanskje fordi vi er en småstat og nabo til en stormakt. Skal vi forsvare eget territorium må vi ha egen militær evne. Vi er og vil være avhengig av alliert støtte, men kan ikke gjøre oss enda mer avhengig av allierte som kanskje kommer. Kanskje for sent.

USAs ønske om å utplassere en styrke i Trøndelag er godt nytt. Det understreker viljen – og styrker evnen – hos vår viktigste allierte, til å unnsette oss. Det alarmerende er at vår egen hær er så liten at selv mindre utenlandske avdelinger på vintertrening innebærer en vesentlig styrking av evnen til å forsvare eget landterritorium! Problemet er ikke at Marinekorpset har en stridsgruppe på trening i Norge vinters tid. Det virkelig alarmerende er at hæren har forvitret.

Er det annet godt nytt for Norge? Nei, i regjeringens langtidsplan, nå er til behandling i Stortinget, er det urovekkende signaler for landmakten – og dermed: For et balansert nasjonalt forsvar og en krigsforebyggende terskel. Regjeringa er med rette kritisert for å ha utelatt landmakten, altså Hæren og Heimevernet. Den skal utredes særskilt. Dermed er også den vedtatte, og sterkt påkrevde, moderniseringen av Hæren satt på vent.

Finland og Sverige er begge i en annen sikkerhetspolitisk situasjon enn oss. Men opplever altså krigsfaren som reell, og styrker forsvaret. Det gjør også vi, men først og fremst luftforsvaret – som primært er til for å støtte landstyrkene, som vi nedprioriterer. Fordi vi ikke har råd til å holde oss med et sterkt landforsvar? I motsetning til Finland, som synes å få adskillig større kampkraft ut av et vesentlig mindre forsvarsbudsjett? Med landmakt som tyngdepunkt. Med en ordre om kraftig oppgradering av artilleriet – der Norge nøler. Vårt kan knapt brukes etter 2020. Nyanskaffelse er utsatt to ganger, og foreslås igjen satt på vent. Eget kampluftvern har Hæren slett ikke.

Spørsmålet er om vi med under én fullverdig brigade overhodet har en hær, og om vi etter denne runden i Stortinget, og landmaktstudien, ikke vil måtte vinke et siste farvel til Hæren. Med enda større avhengighet av allierte landstyrker, med enda mindre selvstendig evne til å forsvare eget territorium, som følge. Regjeringa ønsker amerikanske styrker velkommen til Trøndelag. Den ønsker økt alliert trening og øving i Norge. Det gjør også NOF. I motsetning til regjeringa vil vi derfor videreføre etablerte, øremerkede fasiliteter for alliert trening, særlig i form av alliert treningssenter på Porsangmoen i Finnmark og Åsegarden i Troms. Sistnevnte står for ca. 80 prosent at samlet produksjon, men foreslås nedlagt uten et spesifisert, fullverdig alternativ.

Det gir ikke mening å tilrettelegge for trening i Trøndelag og samtidig avvikle et funksjonelt opplegg i Troms som brukerne – britisk og nederlandsk marineinfanteri – berømmer, og som bidrar til et større volum alliert tilstedeværelse enn hva det er snakk om på Værnes. Vi trenger de anlegg vi kan tilby våre allierte, og sette dem i best mulig stand til å komme oss til unnsetning. Uavhengig av dette må vi styrke vår egen evne til å forsvare landet vårt – også på land. Det er vårt land, det er vårt ansvar.