Vennskap kan begynne på så mange måter.

Et av mine startet slik: «Den høye, vadefuglaktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen opp til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned.»

De fleste av mine venner er virkelige mennesker. Men jeg har også en del fiktive. Ask Burlefot er en av disse.

Ask Burlefot er en av norsk litteraturs mest ruvende skikkelser, og ikke bare i kraft av stormen som var rundt «Sangen om den Røde Rubin.» Men også i kraft av det faktum at Agnar Mykle med ham skapte en person som traff og treffer det lesende menneske, ikke minst unge menn; usikkerheten, redselen, lengselen etter å erobre verden, livsappetitten, begjæret, alt dette bakt inn i en ung mann som savner sidestykke i norsk litteratur.

Og nettopp dette; litterære figurer kan gå ut av bøkene de er formet i, de kan bli til noe mer. Anne B. Ragde er nå ute med «Alltid tilgivelse,» og det er ikke få lesere som har Erlend eller Torunn som sin helt spesielle venn.

Men det er med litterære skikkelser som med virkelige mennesker og ekte vennskap; ikke alle holder seg like godt. Selv gikk jeg rundt i mange år og turde ikke åpne en roman av Mykle, redd for at fortryllelsen skulle bli brutt. Men jeg tok sjansen, leste «Lasso rundt fru Luna» om igjen, og gleden var stor; vennskapet besto, og bare sjelden føltes Mykles hang til overdrivelser og digresjoner en smule trettende.

Litterære figurer kan – som virkelig mennesker – være med på å forme oss; de gir oss perspektiver, tilfører tanker og ideer, gir oss et annet syn på samfunnet rundt oss.

Les også debattinnlegget: - Jeg er muslim, men jeg er ikke farlig

Og de kan være med på å endre verden. Man skal for eksempel ikke undervurdere Harriet Beecher Stowes roman «Onkel Toms Hytte» sin betydning når det gjaldt den amerikanske befolknings syn på slaveriet.

Pippi er mer enn ei morsom jente som finner på ablegøyer. Hun står for mange som et symbol på kvinners rett til å ta egne valg, gå sine egne veier, hun sprenger de konvensjonelle rammene og ikke få markante kvinner har nevnt henne som et forbilde.

Men litteratur er – som forleggeren Harald Grieg så treffende sa det – børs og katedral. Litteratur er også penger. I noen tilfeller store penger. En av de siste åras største salgssuksesser er avdøde Stieg Larssons Millenium-trilogi. Lisbeth Salander og Mikael Blomqvist var selvsagt for verdifulle til å dø med forfatteren. Noe som viste seg gjennom David Lagerkrantz´ roman «Det som ikke dreper oss,» med de samme karakterene, men likevel ikke i nærheten av å gjenskape stemningen og spenningen i Larssons univers (undertegnede anmeldte boka for Adressa).

Les også Signert-skribent Tor Langbachs kommentar: Jeg blir bare så irritert!

Nevnes kan også Ian Flemings James Bond og Sjöwall og Wahlöös Beck, begge litterære figurer som lever i beste velgående uavhengig og fristilt fra forfatternes opprinnelige romaner.

Noen forfattere tar selv livet av sine karakterer, men bøyer av for press utenfra, og lar de – som Lasarus – gjenoppstå fra de døde. Eksempelvis Arthur Conan Doyle som i «Det siste problem» lot Sherlock Holmes og hans erkefiende Moriarty dø, etter sigende fordi han ønsket å konsentrere seg om andre bokprosjekter.

Men leserne ble så fortvilet at de gikk med sørgebånd i Londons gater, og Conan Doyle så seg tvunget til å vekke dem til live igjen.

Noe av gleden med å lese bøker kan være å møte hovedpersonen i nye bøker. Ikke minst innenfor krimlitteraturen finner vi mange slike eksempler. Varg Veum holder stadig koken, Harry Hole likeså, men en som visste å stoppe i tide, og som gjerne kan løftes fram for nye generasjoner av krimlesere er Fredrik Skagen.

Med sin serie om Morten Martens, denne sjarmerende trykkeren med høyst frynsete moral, har han skrevet fram en annerledes og original krimskikkelse som lever i beste velgående blant dem som har lest bøkene.

Visste du at barn i Trondheim er overraskende positive til insekter som framtidens mat?

Litterære figurer gir også identitet til et område, et land, og kan være en viktig del av turistnæringen. Irene vet å feire, og hvert år, den 16 juni, markeres Bloomsday.

Dette etter karakteren Leopold Bloom i James Joyces «Ulysses,» et av verdenslitteraturens virkelige storverker. Handlingen i romanen, i den grad man kan snakke om handling, foregår i løpet av en dag, den 16 juni 1904, og hvert år på denne datoen følger mange mennesker, også turister langveisfra, i Leopold Blooms ølmarinerte fotefar gjennom Dublins gater.

Og i Norge – Peer Gynt. Denne uforlignelige figur, ikke alltid like lett å like, og som aldri finner seg til rette i den store verden, han vil hjem og står for mange står som selve symbolet på nordmannen og den norske identiteten; den djerve, uredde med fjord og fjell og daler i sitt hjerte; Bukkelegret, Besseggen, steder det er umulig å vandre uten å ha Peer Gynt i bakhodet.

Andre land har sine nasjonale helter; i Spania, Don Quijote og hva har ikke James Fenimore Coopers Natty Bumppo, på norsk bedre kjent som «Hjortedreper» og «Lærstrømpe» betydd for den amerikanske identiteten? Han står som et bilde på pionertiden, da det amerikanske kontinentet var vilt og uoppdaget, med muligheter for dem som visste å gripe dem.

Og som all stor litteratur; disse figurene har egenskaper som er gjenkjennelige for mennesker i alle land. Hva med dagens litteratur? Svaret får vi kanskje hvis vi går noen år fram i tid. Men det er liten tvil om at eksempelvis Roy Jacobsens Ingrid og Anne B. Ragdes Erlend er sikret lange liv. Eller Knausgård. Som seg selv–i «Min Kamp.»

Og mens jeg venter tror jeg at jeg tar et nytt gjensyn med min gamle venn, Ask Burlefot. Vennskap må pleies for å vare.

orjangreiff@hotmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om klovner, Trump og doping

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.