Detektiver med jord under neglene har gjort oppsiktsvekkende funn. Nå er det avgjørende hva som skjer når de er ferdige med jobben.
Nesten overdøvet av et amerikansk presidentvalg har arkeologer i Trondheim denne uken sluppet en tusen år gammel nyhet. Alt tyder på at de har funnet Klemenskirken, stedet der skrinet med Olav den helliges levninger først ble plassert. Ingen har til nå visst nøyaktig hvor den lå.
«Sensasjonelt, et av de viktigste funn i Norge etter krigen», sa riksantikvar Jørn Holme da han torsdag besøkte utgravingen. Professor i historisk arkeologi, Axel Christophersen, er ikke snauere og beskriver funnet som helt eventyrlig og unikt i Trondheim. Prosjektleder Anna Petersén får gåsehud.
Se video av det sensasjonelle funnet her
Hvordan kan noen steinmurer et par meter under bakken på en byggetomt i Trondheim sentrum skape så mye oppstuss?
Det spesielle er at akkurat her skjedde sentrale begivenheter i norgeshistorien. Akkurat her, ved kirken som var hans egen da han hadde kongemakten, ble Olav Haraldssons lik så å si omskapt til Olav den hellige, ett år etter slaget på Stiklestad. Da Olav var erklært hellig, ble kisten dekorert og lagt på høyalteret nettopp i Klemenskirken.
LES OGSÅ: Her lå Olav den hellige i 25 år
Ifølge Snorre var biskop Grimkjell og Einar Tambarskjelve sentrale aktører da dette skjedde. Mange mener at helligkåringen like mye var et politisk som et religiøst prosjekt, faktum er i alle fall at den fikk svært stor og langvarig betydning på begge plan. Nidaros ble Sankt Olavs by, pilegrimsby, kongens by og erkebispesete. Olav den helliges symbolkraft bidro til å legitimere både kirke og kongemakt. Det som startet rundt steinmurene som nå er avdekket, ble avgjørende for Trondheims posisjon som en av Nordens viktigste byer i middelalderen.
Les om mysteriet Klemenskirken
Ennå er ikke arkeologene ferdige med utgravingen, kulturlag under kirkemuren kan vise seg å avsløre noe av Trondheims ukjente forhistorie. Kanskje er byen eldre enn man har trodd. Her kan det avdekkes ny kunnskap om tidlig byutvikling i Nord-Europa.
Kanskje kan den arkeologiske sensasjonen inspirere trondhjemmerne til å forsøke å gjenerobre posisjonen som landets historiske hovedstad. Axel Christophersen er blant dem som mener at Trondheim etter jubileet i 1997 har kommet i skyggen av andre historiske steder i Norge.
Midt oppe i begeistringen over de oppsiktsvekkende funnene, starter diskusjonen om hva som skal skje med kirkeruinene når arkeologene har pakket sammen. Heldigvis har Ivar Koteng og hans utbyggingsselskap vist prisverdig forståelse for at det er nødvendig å ta hensyn til historien når man får bygge midt i det middelalderske «smørøyet». Når han likevel må ut med over ti millioner kroner for utgravingene, er han glad for, og tydelig stolt over, at funnene viser seg å ha stor nasjonal betydning.
Riksantikvaren aksepterer, med klare betingelser, at byggeprosjektet blir gjennomført, og Koteng er villig å være fleksibel.
LES OGSÅ: Riksantikvaren gir Koteng grønt lys
Så langt, så godt. Det store spørsmålet er hvordan de arkeologiske funnene blir tatt vare på og ikke minst på hvilken måte de blir gjort tilgjengelig for publikum. Skal det være mulig å komme i fysisk kontakt med deler av ruinene? Skal alt tas vare på der det ligger, eller skal noe flyttes og gjenskapes et annet sted? Hvilke virkemidler er det akseptabelt å bruke når de historiske sammenhenger skal forklares og formidles for de besøkende?
Balansegangen mellom streng autentisitet og ønsket om å levendegjøre historien, kan bli krevende. Pedagogiske effekter og rekonstruksjoner kan virke forstyrrende for dem som har en mer «puritansk» tilnærming. På den annen side mister et spennende arkeologisk funn mye av sin verdi dersom den besøkende ikke får hjelp til å forstå hva de ser. For noen vil kirkeruinen bli et hellig sted og et viktig supplement til Nidarosdomen som pilegrimsmål.
Alt dette må la seg løse. Allerede er det antydet at det kan komme et glasstak over funnstedet. Forhåpentligvis vil dette bare gjelde de mest sårbare delene. Det vil være synd dersom det ikke blir mulig å komme ned til middelalderens bakkenivå og oppleve Klemenskirken derfra. I så fall vil mange genuint interesserte føle seg snytt. Glasstaket kan invitere inn, men må ikke bli stengsel.
Hos naboene, sparebanken og folkebiblioteket, ser vi eksempler på hvordan restene av andre kirker fra middelalderen er tatt vare på og vist frem. De kan være et godt utgangspunkt for diskusjonen om hva som bør gjøres med Klemenskirken.