Jeg står inne i den gamle brannstasjonen og føler meg litt dum.
Er utstillingen demontert? I taket henger det fargerike neonskilt med teksten «Fremmede overalt» på de 15 mest brukte språkene i Trondheim. Ellers er det tre hundre kvadratmeter med tomme rom. Nei, vent litt, innerst i lokalet er det et maleri som nesten går i ett med veggen og to «brett» med henholdsvis et lite bilde fra et gammelt familiealbum og kunstnerens skissebok. På en bakvegg er det en håndskrevet tekst på engelsk. Enkelte dager omfatter utstillingen også dans.
Les kommentar fra åpningen av kunsthallen
Den nye kunsthallen i Trondheim har vakt debatt. Kunststudent Nina Bollingmo Rosvoldsve frykter at åpningsutstillingen bekrefter folks fordommer om at samtidskunst er vanskelig og ekskluderende. Kunsthallens direktør Helena Holmberg mener at det er Rosvoldsves kritikk som virker ekskluderende. At direktøren nærmest fraber seg kritikk fordi den kan skremme bort folk, er underlig. Vil de ikke ha reaksjoner?
Les Rosvoldsves leserinnlegg om utstillingsåpningen
For min del ble jeg nysgjerrig og oppsøkte utstillingen, ikke for å anmelde den, men for å undersøke om jeg følte meg ekskludert. Ideen med «de fremmede» er spennende og utførelsen i neonrør original. Men når man har valgt å la neonskiltene være det eneste du først møter, er det lett å tenke at Nina Bollingmo Rosvoldsve har rett. Er poenget at de besøkende selv skal fylle de tomme rommene med innhold?
Neonutstillingen er ikke egentlig vanskelig. Jeg kan godt gjøre meg noen tanker, om det eller de fremmede, om skriftspråkets mulighet til å inkludere og ekskludere. Men hva så, er det alt? Det blir som en diktsamling med bare ett dikt. Min opplevelse er at det blir for lite innhold til å fylle de store flatene i hovedetasjen. Nå blir det altfor lett å komme trekkende med «keiserens nye klær». Jeg må velge mellom å innse at jeg er for «dum» til å fatte dybden eller å slå fast at utstillingen er slappe greier.
Nå må det legges til at det i underetasjen finnes flere objekter med sikkert mange tolkningsmuligheter, både videokunst, 16 mm film og foto. Jeg må bare innrømme at jeg heller ikke her fikk stort utbytte, tålmodigheten strakk ikke til, men det er nok mest mitt problem. Alle kan ikke like alt.
Mens jeg skriver, synes jeg at jeg hører oppgitte stønn: Herregud, ikke nå igjen! Blir vi aldri ferdig med fordummende krav fra ukvalifisert hold? Det tross alt hundre år siden Michel Duchamp satte hverdagsgjenstander som et sykkelhjul og et pissoar på sokkel og kalte det kunst.
Jeg aksepterer at kunst ikke nødvendigvis trenger å være noe man skal forstå, og at kunsten ofte er bedre jo mindre tydelig budskapet er. Kunstneren ikke er forpliktet til å levere bruksanvisning (her gjør de faktisk det, i form av et tosiders skriv) eller en begrunnelse for sine valg. Man vil skape en reaksjon, og hvis noen blir provosert, er det gjerne mye av hensikten.
Men jeg blir ikke provosert i Kunsthall Trondheim, bare småirritert. Var det ikke mer? Kanskje er problemet at vi i det siste året har hatt overdrevne forventninger til både kunsthall, mathall og litteraturhus. Antagelig ble flere enn jeg skuffet når mathallen endte opp som en restaurant med grønnsakgarnityr, litteraturhuset som en kafé med fine bokhyller og kunsthallen som tomme rom med neonskilt i taket. Dette er nok mest urettferdig overfor litteraturhuset som, istedenfor store lokaler, har laget et imponerende program som trekker masse folk.
Les også kommentaren "Det er ikke bare størrelsen som teller"
Samtidskunstens frie arena der alt er lov, gir plass til både det geniale og det meningsløse, der selv det meningsløse kan gjøre krav på å være genialt, alt etter øynene som ser. Men når samtidskunsten er en arena uten grenser, blir kvalitetsvurdering vanskelig. Ideen er det viktigste, publikums reaksjoner betyr mer enn selve verket.
Dermed beviser denne teksten bare to ting: At kunstnerne og kunsthallen har oppnådd nettopp det de ønsket, og at det er jeg som er på dypt vann. Svarteper.
En slik konklusjon beviser muligens også én ting til, nemlig at Nina Bollingmo Rosvoldsve har et poeng. Førsteinntrykket av utstillingen kan bekrefte folks fordommer, den bekreftet i alle fall mine. Jeg er redd samtidskunstens bolde riddere ikke ser det som et problem - og det er det kanskje heller ikke?
Les også kommentaren "Hallen som gir byen et nødvendig løft"