Våren 2017 vil nye Østmarka stå ferdig. Dette vendepunktet i psykiatrihistorien vil vi markere med å plassere en tidskapsel i det nye bygget.

«De aller sykeste psykiatripasientene plasseres i gammeldagse og nedslitte bygninger. De trange forholdene utfordrer taushetsplikten og pasientenes privatliv,» sa Pål Sandvik, avdelingssjef på Østmarka, til Adresseavisen 16. januar 2013. Avisa ble med på omvisning i bygninger som var uegnet til akutt syke pasienter – og skrev dagen etter at Trondheim fikk et topp moderne sykehus, mens psykiatrien ble borte på veien.»… At så syke mennesker må behandles i så dårlige lokaler, det holder ikke,» sa direktøren for St. Olavs Hospital, Nils Kvernmo, til Adresseavisen to dager senere. Engasjementet var vekket. De gode historiene i psykisk helsevern – det er faktisk mange – når ofte ikke opp. Men denne gangen ble pressens hunger etter dårlig nytt i psykiatrien til stor glede for mange. Det skal de ha.

Et vakkert akuttbygg reiser seg nå på Østmarka. Våren 2017 vil akuttpostenes tilhold i opp mot 100 år gamle bygninger være historie. Pasientene vil få bevegelsesfrihet – også de som er tvangsinnlagt og trenger beskyttelse. De vil få større mulighet til å ta egne valg, og behandlingen vil rettes inn på den enkelte. Pasientrommene – enerom til alle – får store vinduer og ligger i en firkant ut mot en atriumshage, inndelt i soner. Utstyrt med egne nøkkelkort, vil pasientene ha tilgang til sin del av hagen. Kompetente medarbeidere – som til nå har vært spredt i gamle hus – vil stå samlet og klare til å ta imot pasienter i omgivelser som gir dem verdighet. Dette vendepunktet i psykiatrihistorien vil vi markere med å plassere en tidskapsel i det nye bygget.

En tidskapsel inneholder dokumenter eller gjenstander som er samlet for å fortelle noe til mennesker i framtida om nåtida – som hjelp til fremtidige arkeologer, antropologer og historikere. Tidskapsler graves ned eller plasseres inne i bygg i forbindelse med spesielle begivenheter, som en Verdensutstilling eller grunnsteinsnedlegging for en bygning. Begrepet tidskapsel har vært i bruk siden like før 2. verdenskrig, selv om ideen og konseptet er mye eldre. Ofte, men ikke alltid, bestemmes det på forhånd hvor lenge en tidskapsel skal ligge nedgravd. I Japan og USA finnes tidskapsler som er planlagt å skulle være nedgravd i flere tusen år.

De som kommer etter oss vil ha tilgang til mer kunnskap om livet i dag, enn noen sivilisasjon har hatt om sine forfedres liv – vel å merke hvis arkiver og teknologi ikke bryter sammen. De vil finne fakta om hvordan vi lever i dag; materielle og økonomiske vilkår, hva vi produserer, hva vi leser, hvordan vi tenker og hva vi skriver, hva slags holdninger vi har, hva vi spiser, drikker og forbruker, hva vi kaster, hvordan vi behandler hverandre – hva vi lever av – og for. Så hvorfor ta seg bryet med å fylle en tidskapsel.

Vi ønsker å etterlate spor som ikke vil finnes i framtidas arkiver; daterte enkeltmenneskers hverdagshistorier om å leve med psykisk lidelse – om å få hjelp og behandling – om å bli bra eller ikke bli bra. Behandleres fortellinger om hvordan de har hjulpet, hva de har tenkt og gjort, hva som har virket eller ikke virket. Lederes syn på psykisk helsevern i dag – vekst, kunnskap og forbedringer i vår tid, hva må bli bedre, hva kan framtida komme til å dømme oss for. Brukerrepresentanter – mennesker som selv har eller har hatt en psykisk lidelse og har oppgaver og verv i St. Olavs Hospital på vegne av alle pasientene – forteller om den veien de har tilbakelagt og den tiden det tok å lære oss som jobber i psykisk helsevern å lytte til pasientenes stemmer. Alle har gitt seg selv til kjenne i tekstene. Inn i tidskapselen har vi dessuten beskrevet og dokumentert de siste 20 års utvikling: Hva vi gjorde, hvorfor vi gjorde det vi gjorde, og hva det førte til. Og endelig – vi har lagt inn fotografier av hverdagsliv i psykisk helsevern: Bygninger, interiør, mennesker i aktivitet og portretter av dem som har bidratt – vel å merke av dem som har samtykket til å gi ansiktet sitt til framtida.

Vi ønsker at tidskapselen på Østmarka skal være begravet i ett hundre år – vel vitende om at noen kan la seg friste til å åpne den før den tid. Ytre forutsetninger kan vi ikke sikre oss mot, men innholdet er behandlet for å kunne bevares. Et metallverksted i Trondheim har laget kapselen i rustfritt stål av god kvalitet. Vi har benyttet papir som er laget for langtidslagring og har unngått plast og metaller som ruster. Kapselen skal plasseres slik at den ikke utsettes for lys, varme eller vann. Et stort antall tidskapsler har gått tapt fordi de ikke var tilstrekkelig merket, ifølge William E. Jarvis, en amerikansk ekspert på tidskapsler (Time Capsules – a Cultural History).

Vi vil at vår tidskapsel skal bli funnet. En oppskrift på hvordan den skal åpnes er gravert inn i lokket – og en plakett på veggen vil fortelle at tidskapselen finnes og hvor den er. Innsettelsesdagen vil vi markere med en seremoni for dem som har bidratt til å fylle meningsfullt innhold inn i tidskapselen.