Årets raskest voksende skjellsord er «elite». Her til lands er det ikke den økonomiske eller politiske eliten som får gjennomgå, men meningsmotstandere og kultureliten.
Det er nærliggende å se Sylvi Listhaugs utfall mot «feministeliten» i en blogg forrige uke som et uttrykk for Trump-ismen, som sannsynligvis vil merkes også her til lands etter det amerikanske presidentvalget. Hans kampanje mot «eliten» rettet seg først og fremst mot den politiske eliten og såkalt mainstream-media i USA, representert ved for eksempel New York Times.
Det er all grunn til å tro at Donald Trumps suksess med å snobbe nedover og spille på folkelig frustrasjon over tingenes tilstand vil spre seg. Det er nemlig mange gode grunner til folkelige opprør mot eliter av ulike slag. Det er derfor påfallende at den økonomiske eliten i liten grad angripes, både i USA og Norge. I USA er den politiske eliten utsatt for kraftige rystelser. I Norge velger en sittende statsråd og stigende stjerne i et av landets største parti å definere meningsmotstandere som en elite: Feministeliten.
Les også kommentaren «Skjønner du hva jeg mener?»
Eliter som står lagelig til for hogg i tiden framover her til lands er sannsynligvis bl.a. kultureliten, medie-eliten (les kommentariatet) og fotballtrenereliten. Med andre ord grupper som gjerne framstår skråsikre, sjelden eller aldri tar selvkritikk og innbyr til folkelig skadefryd når de får gjennomgå av folk som «kaller en spade for en spade» – selve hedersbegrepet for en norsk debattant.
Store norske leksikon definerer elite som: «En minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad, overfor det øvrige samfunn, og som talsmann utad». Sånn sett kan Listhaugs begrepsbruk faktisk forsvares. Den leksikale definisjonen påpeker at samfunn har mange eliter. Den politiske, den militære, den økonomiske, den vitenskapelig, den kulturelle og den religiøse trekkes særlig fram. Feministeliten er ikke med på lista.
Det er grunn til å merke seg hvilke eliter som angripes og hvilke som ikke utfordres denne høsten og i tiden framover. Som kulturjournalist og kommentator har jeg ingen problemer med å vedkjenne meg en plass i kultureliten. Kultureliten det er meg, men heldigvis mange andre også, fæle, rare eller fine folk, som med mer eller mindre kunnskap bidrar til den kulturelle offentlighet.
I kulturlivet er samtidskunst og alt som kan karakteriseres som «smalt» eller krevende under økende press til fordel for det som når bredt eller skaper debatt. Ordet «kultureliten» har lenge vært brukt som skjellsord i Norge. Gjerne av filmskapere, musikere, billedkunstnere og forfattere som har nådd et bredt publikum, men ikke har oppnådd kritikernes gunst. Samt av politikere og debattanter som ønsker å signalisere avstand til noe og noen og stille seg selv på utsiden sammen med «folket». Eliten er som regel noen andre, selv når maktmennesker bruker ordet.
De to første gangene Adresseavisen brukte ordet elite på trykk, viser hvordan bruken av ordet er endret og politisert på noen generasjoner. Først handlet det om «Fransk humanisme før og nu», hvor det i 1927 ble beskrevet hvor vanskelig det var å få tak i bøker for «eliten som behersket latin og græsk». Året etter dukket ordet opp i en kinoannonse for «Farenes Vei», en westernfilm. «I sitt slag er den en elite-film», het det i 1928. I dag ville den blitt kalt det motsatte.
Lærer Camilla G. Hagevold skrev følgende på Twitter forrige uke: «Når populistene snakker om eliten, så meiner dei ikkje dei som har penger og makt, men dei som har kunnskap. Det er det som gjer dei farlige». Et retorisk hjertesukk som mange har delt og andre tolket som hersketeknikk mot populister. Det illustrerer kulturkampen som pågår. Med «elite» som skjellsord og «folkeopplysning» som et ord med synkende verdi. Oxford Dictionary traff nok tidsånden da de nylig kåret «post-truth» til årets ord.
Les også kommentaren «Vi må snakke mer om Bergljot»