For et par helger siden ble jeg sittende og dvele ved ordene Leonard Cohen skrev til gamlekjæresten Marianne Ihlen på hennes dødsleiet.
«Vel, Marianne. Vi har kommet til det tidspunktet hvor vi er veldig gamle og våre kropper faller fra hverandre og jeg tror jeg vil følge etter deg veldig snart. ... Vit at jeg er så tett bak deg at hvis du strekker ut hånden, tror jeg du kan nå min.»
Det var så vakkert. Jeg har alltid blitt berørt av Cohens tekster, og denne fikk meg også til å tenke på vårt forhold til kroppen. For hvor mye tid, krefter og bekymringer bruker vi ikke på denne kroppen. For at den skal være flott, veltrent, sunn og stram. Før vi vet ordet av det er vi fornøyd bare den fungerer. En dag er vi alle der at «kroppene våre faller sammen», den er slett ikke viktig lenger. Bare et skall. Men det viktigste blir igjen. For Marianne Ihlen og Leonard Cohen var det historien de har sammen. For oss andre har kjærlighetshistorien deres gitt oss den nydelige låta «So long, Marianne».
Uka hadde knapt gått før Cohen skulle følge samme vei. Han hadde nettopp gitt ut en av sine beste album, med låter som slett ikke la skjul på at han snart skulle forlate oss. Han blir neppe glemt med det første. Tilbake står en skattkiste av musikk og gode tekster. Heldig er den som kan forlate verden etter å ha skapt så mye glede for andre.
Minnene etter oss handler svært sjelden om kroppen.