Kan vi noen gang akseptere at det alltid har bodd to folk i Norge? Hjelper det ikke engang at sagaene påstår at vår gamle kongeætt hadde en samisk stammor?
Fortellingen om Norges grunnleggelse bygger på en del kilder som med rette kan kalles sagn. Harald Hårfagres saga forteller om hvordan landet ble samlet. Disse opplysningene har vi ukritisk forholdt oss til helt opp til vår tid. Den første nasjonale markeringen var 1000-årsjubileet for slaget ved Hafrsfjord i 1872 som etterlot seg det gedigne rikssamlingsmonumentet på Haraldshaugen ved Haugesund. Dernest kom et nytt jubileum i 1972 da kong Olav avduket bautaen på Røyneberg i Sola. Det siste eksemplet i rekken er monumentet Sverd i fjell i Hafrsfjord som ble avduket av kong Olav i 1983.
Gode ide med boliger over jernbanen
Kildekritiske historikere begynte alt på 1800-tallet å så tvil om disse tekstenes etterrettelighet, men det har ikke hindret oss i å arrangere folkefester og reise monumenter over sagaenes påstander. I seg selv fortjener ikke en slik bruk av sagaen noen fordømmelse. Det store spørsmålet er bare hva man ukritisk løftet fram og hva man så bort fra. En viktig sagafortelling som ble oversett på 1800-tallet handler om samenes plass i rikssamlingen.
Å radio, ka ska med tro?
I sagaen kan vi lese at Harald Hårfagre en gang reiste til Dovre og tok bolig på kongsgården Tofte. Der møtte han samekongen Svåses datter Snøfrid, og det oppsto kjærlighet mellom dem. De ble gift og ekteskapet ga fire sønner. Ifølge sagaen var en av sønnene den senere kong Harald Hardrådes farfar. Snøfrid ble dermed presentert som stammor for den norske kongeætta. Professor i religionshistorie Gro Steinsland beskrev i en kronikk i Aftenposten 18.06.05 hendelsen på Tofte som en del av sagaens skildring av rikssamlingen. Med dette allianseekteskapet gikk også samene inn i kongedømmet.
Sagaens etterrettelighet er som nevnt tvilsom, men det er ikke poenget. Det vesentlige er at sagaens skildring av alliansen og kongehusets stammor ikke ble en av nasjonsbyggingsprosjektets fortellinger. Den passet ikke inn i den skapelsesberetningen man ønsket seg. 1800-tallets epos om Norges tilblivelse kunne ha vært en historie om hvordan de to norske folkene skapte et felles rike gjennom et giftermål og grunnla et dynasti, halvt norrønt og halvt samisk, som regjerte Norge deretter. Slik kunne man ha brukt sagaen til å fortelle historien om landet og reist monumenter over det, men det gjorde man ikke.
Led oss ikke inn i bananrepublikk
De norske samene har liten grunn til å ha tillit både til norsk nasjonsbygging og historieskrivning. Historikeren Yngvar Nielsen fikk på 1880-tallet statsstipend for å finne ut når samene bosatte seg sør for Trondheimsfjorden. Dette resulterte i Nielsens fremrykkingsteori fra 1889 som konkluderte med at alle samer sør for fjorden hadde innvandret dit på 1600-tallet og at bøndene hadde vært der før dem. Sørsamer hadde dermed ikke hevd på reinbeiteland i disse områdene.
LERS OGSÅ: Smågriser i skogkanten
Så sent som i 1981, 1988 og i 1997 fradømte Høyesterett samer retten til reinbeite i Trollheimen, i områder ved Femunden og på Røros med henvisning til Nielsens fremrykkingsteori. Gjennom 1990-tallet ble Nielsens påstander forsvart av flere professorer i historie ved NTNU. Først i 2001 gikk Høyesterett bort fra fremrykkingsteorien, og ga reineiere i Selbu medhold i en rettssak om beiterett, med bakgrunn i nyere forsknings påvisning av lang samisk historie i området.
Samene ble med andre ord ikke bare utelatt fra fortellingen om Norges tilblivelse under nasjonsbyggingen. Deler av historikerstanden skjerpet angrepet gjennom 1800- og 1900-tallet ved å forsøke å bevise at sørsamene ikke engang hadde historiske røtter i sine tradisjonelle leveområder. I dag er Yngvar Nielsens fremrykkingsteori grundig motbevist, men har det gitt samene en likeverdig plass i norsk historiefortelling og samtid?
Til neste år feirer vi at det er 100 år siden samer møttes i Trondheim for å organisere seg mot en norsk statsmakt. Med historiefaget som redskap og nasjonsbyggingen som motivasjon, forsøkte staten å frarøve dem deres eksistensgrunnlag og identitet. Siden 1917 har mye skjedd. Da kong Harald åpnet Sametinget i Karasjok 7. oktober 1997 uttalte han følgende: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer.»
Har resten av landet forstått det?