Stortingsflertallet tok i går til fornuft da de snudde i saken om enda mer etterlønn til stortingsrepresentanter.

– Det gikk for fort i svingene, sa Jonas Gahr Støre tirsdag ettermiddag. Han oppsummerte det siste halvåret, og kunngjorde samtidig Arbeiderpartiets snuoperasjon i etterlønnssaken. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix

Mandag sørget et flertall på Stortinget for et vedtak som ville betydd at det skal være ett sett regler for vanlige folk og et annet og gullkantet for noen av samfunnets mest ressurssterke mennesker. Tirsdag ettermiddag, etter at VG hadde slått opp saken, tok Arbeiderpartiet til fornuft og sluttet seg til mindretallet, som i denne saken besto av Høyre, Miljøpartiet de grønne, SV og noen enkeltrepresentanter fra andre partier.

Snuoperasjonen innebærer at stortingsrepresentanter beholder det som er en særskilt og god ordning for etterlønn. Loven om stortingsrepresentanters godtgjørelse innebærer at parlamentarikere som ikke blir gjenvalgt, mottar tre måneders etterlønn. I spesielle tilfeller kan de få om lag 600000 kroner i ett år. Forslaget som ble vedtatt mandag, åpnet for at etterlønnen kunne utvides til to år.

Hvis vedtaket hadde blitt stående, kunne Stortinget på nytt ha pådratt seg protester mot urimelig gode økonomiske ordninger for folkevalgte. Det er bare fem år siden Stortinget ble tvunget til å endre det som inntil da var en gullkantet pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Samfunnets fremste tillitsvalgte skal ha gode ordninger. Slik må det være, siden heltidspolitikere er utsatt for velgernes vekslende stemmegivning. Når politikere er avhengig av gjenvalg for å ha inntekt, kan det bli både et menneskelig og et demokratisk problem. Men dagens ordning er godt egnet til å håndtere slike tilfeller. Det er ingen grunn til å gjøre en god ordning enda bedre.

Det har bred støtte i samfunnet at heltidspolitikere skal ha særskilte ordninger for å sikre dem smidig overgang til det ordinære arbeidslivet. Men for å beholde velgernes støtte, må ikke ordningene for stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer være urimelig gode. Stortinget var i ferd med å passere en slik grense, men oppdaget det i siste liten.

Når politikere gjør en feil, er det bra at de raskt innser det og justerer kursen.