Det er kanskje ikke så rart at noen foretrekker å nynne «Deilig er jorden». I 2016 har ikke verden vist seg fra sin beste side.

Det er alltid noe løfterikt over et nytt år. Følelsen av å få en ny, frisk start de første januardagene. 2016 startet da også så bra. 8. januar ga David Bowie ut det nydelige albumet «Blackstar». «Look up here, I'm in Heaven», sang han. To dager senere var han død. Det er vel i drøyeste laget, selv for en innbitt Bowie-fan, å tolke det som et endetidstegn. Like fullt, Bowies død innledet et år som for mange står igjen som preget av nettopp mørke, død og dystopi.

Det er kanskje en urettferdig merkelapp. Verden går framover, sies det. Stadig flere mennesker får det bedre. Det er ikke spesielt lett å få øye på. Det har vært mye dårlige nyheter. Men å sperre nyhetene ute er ikke et alternativ.

Mange vil huske 2016 som året da vi begynte å bli vant til terror. Selv om det ikke er blitt mer terror globalt, så har terroren festet grepet i Europa. Først tok de Paris, Brussel, Nice og så tok de Berlin. Sorgen og fortvilelsen er den samme, men sjokket blir litt mindre for hver gang. Vi har sett det før. Blod, glasskår, bomber og lastebiler. Roser, stearinlys, land og folk i sorg. Vi begynner å venne oss til det.

Trenger du faglig påfyll? Disse sakprosabøkene bør du lese i år

Hvert eneste terrorangrep er en påminnelse om at vi aldri er trygge. Om vi er på konsert, på flyplassen, på stranda eller på julemarkedet. I Frankrike har statslederne forberedt befolkningen på at de må leve med terrorisme. Det verste er likevel om frykten skal lamme oss. Terroristene vil at vi skal føle frykt, de vil at vi skal hate. Det blir stadig vanskeligere å holde hodet kaldt.

Da jeg var liten forsto jeg aldri hvorfor foreldrene mine alltid svarte «fred på jord» når jeg spurte dem om hva de ønsket seg til jul. Hva kunne være bedre enn harde pakker under treet? Akkurat det har forandret seg. Verden er på mange måter et roligere sted. Det er færre kriger, men Syria er en verkebyll som det virker umulig å få hull på. I år etter år har verdenssamfunnet vært maktesløse øyenvitner til lidelsene som rammer uskyldige. Det blir neppe fred til jul i år heller, men det er ingen grunn til å slutte å ønske seg det.

Også i politikken har vi fått oss noen blåveiser. Det kan se ut som tilliten mellom den politiske eliten og folket har fått seg en knekk. Først skjedde det som ingen trodde kunne skje: Britene vendte ryggen til EU. Så skjedde det som i alle fall ikke kunne skje: USA fikk den verst tenkelige presidenten.

Det finnes neppe tall på hvor mye vitsemakeri det var rundt nominasjonen av Donald Trump som amerikansk presidentkandidat. Etter åtte år med Obama virket det smått umulig at den oppfarende og splittende forretningsmannen med hentesveis virkelig kunne vinne. Så gal kan verden umulig være, sa vi til hverandre, og vi trodde på det. Kommentatorer og karikaturtegnere hadde gode dager. Det var ikke like morsomt å våkne opp til Trump som verdens mektigste mann.

Trump surfet på en bølge av misnøye og skepsis til globalisering og endring. Også i dagens Europa tar sterke krefter til orde for en langt mer isolerende politikk. Høyrepopulistiske partier har allerede innflytelse i flere europeiske land. Det er spådd at ytre høyrepartiet vil gjøre gode valg i Nederland, Frankrike og Tyskland neste år. Der globalisering i mange år har vært et honnørord, er det en tiltakende skepsis til å flytte folk og varer over landegrensene. Den gryende EU-skepsisen i Europa virker veldig annerledes enn den idylliserende EU-motstanden som vant fram her hjemme i 1994.

Da blir den norske debatten til sammenligning snill. Selv om noen mener at innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) rører i det samme opprørte havet som høyrepopulistene, er det stor forskjell. Like fullt bærer ordskiftet preg av hardere fronter. Sosiale medier og algoritmer har forsterket tendensen vi alle har til å søke informasjon som harmonerer med våre egne meninger. Ekkokammer har kommet inn i språket, og på lista over nyord fra Språkrådet finner vi også «postfaktuell». Samfunnsdebatten er blitt mer preget av følelser og retorikk og i mindre grad av saklige argumenter basert på kunnskap og fakta.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: De ensommes jul

Samtidig vil ekspertene ha oss til å tro at verden trass alt blir et bedre sted for flere. Det blir færre ekstremt fattige i verden. Vi lever lenger og utrydder sykdommer som tidligere har tatt mange unge liv. Og de fleste av oss lever gode liv. Såpass må vi vel innrømme før vi gir oss i kast med julemiddagen og haugen med julegaver.

Positive nyheter har ikke akkurat dominert nyhetsåret, men snart kan vi legge 2016 bak oss. Det nye, forlokkende 2017 kan egentlig ikke komme fort nok. Men jeg tror vi unner oss noen gode, fredelige romjulsdager først.

Hør våre kommentatorer oppsummere året på podkast