Det går tretten på dusinet av påstanden om at 2016 er det verste året i manns minne. Jeg har selv appellert til høyere makter jeg ellers ikke har nevneverdig kontakt med, om at året snart må ta slutt.

Og selv om det muligens er en påstand som er overdreven - mye går jo stadig bedre her i verden - er det liten tvil om at året har vært ganske mørkt.

I USA tiltrer en president som åpent drev valgkamp på demagogi og hatprat, som hånlig innrømmer at løftene hans om å bekjempe penge- og lobbyinteressene og slåss for folk flest bare var tull, og som ser ut til å beholde sin egen, private sikkerhetsstyrke (!) når han tiltrer. Europa preges av terrorfrykt etter det nedrige angrepet mot Berlin i førjula. Ytre høyre er på frammarsj i mange land, herunder i Østerrike, der det høyreekstreme Frihetspartiet har besvart nederlaget i presidentvalget med å inngå en femårig samarbeidsavtale med Kreml.Adresseavisen mener: Underlig julehilsen fra Hofstad Helleland

I 2016 har det også tilsynelatende blitt lettere å omgå fakta og logikk. Fakta er blitt underordnet agenda. Facebook og Googles algoritmer sprer falske, løgnaktige nyheter på lik linje med seriøs, redigert journalistikk, og det i en tid der de tradisjonelle redaksjonene sliter tungt.

Vi har alle vært fryktelig naive i møte med denne utviklingen, og undervurdert hvordan dette kunne utnyttes av autoritære regimer og miljøer. Det som før var konspirasjonsteorier helt i utkanten av vår felles informasjonsflyt, dominerer nå nyhetsstrømmen for millioner av mennesker.

Eksemplene er mange. «Skepsisen» til den etablerte kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer har fått en oppsving. Valgkampen i USA var preget av en systematisk løgnaktighet og spredning av falske artikler som forvrengte nyhetsbildet for millioner av amerikanere. Men det aller verste eksempelet er kanskje Syria.Hør våre kommentatorer oppsummere kulturåret, det politiske året og se fremover mot valgåret 2017

For mens flere hundre tusen mennesker er drept, virker det som om det som skaper mest engasjement i en del kretser ikke er den faktiske krigen, men informasjonskrigen. Jeg vet ikke hva som driver det, men bildene av lidende mennesker og skadde og livredde barn møtes ikke bare med sorg og solidaritet, de framkaller også mange påstander om løgn og propaganda.

For hvert bilde av et skadd barn ligger et «alternativt» nettsted klart for å spre sin fortelling om at bildet er «falskt». Et inntrykk er i ferd med å feste seg av at president Assad i Syria på en eller annen måte er «det minste ondet», og at den helt hensynsløse voldsbruken fra ham og hans allierte - herunder Russland - av den grunn liksom er greit. Som om man må velge mellom ondene som kveler Syria.

Vi må velge folkets side, ikke en av stormaktene eller organisasjonene som bruker landet som lekeplass for grusom voldsutøvelse. Folket i Syria er ofre for en hensynsløs diktator som ikke nøler med å bruke overveldende våpenmakt mot sine egne uskyldige innbyggere.

Det finnes ingen legitimitet igjen for et regime som massemyrder og torturerer sitt eget folk. Ingen. Folket i Syria er også ofre for islamistiske terrororganisasjoner, og ikke minst det helt særegent grusomme ISIL. Alt dette er helt objektivt sant, og ikke noe som påkaller å «velge side». Men det påkaller vår hjelp.Mer om innvandring: Listhaug, en propagandaminister

Økonomisk hjelp til organisasjonene som driver hjelpearbeid i krigsområdene. Støtte til flyktningeorganisasjonene. Bidrag til de som behandler skadde og lidende uskyldige. Og mottak av flyktninger.

Mennesker er på desperat flukt fra vår tids mest grusomme krig. Det er objektivt sant, og verken påstander om «godhetstyranni» fra den ene siden, eller påstander om «propaganda» fra den andre, kan endre på det. Vi plikter å hjelpe disse menneskene. Vi plikter å se forbi informasjonskampen og propaganden, og se dem.

Og slik kan vi bidra til å gjøre 2017 til et litt bedre år enn det 2016 var for mange mennesker. Gi til Syria.Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.