Aldri før har én skuespiller spilt i de tre mest sette filmene på kino i Norge samme år. Anders Baasmo Christiansen har blitt den beste altmuligmannen i norsk film.
2016 har vært et berg-og-dalbane-år for norsk film, i kvalitet og kvantitet. En håndfull filmer har trukket et svært stort publikum, mange har trukket ganske få og de virkelig gode filmene har det vært få av. At det likevel ligger an til et rekordår for norsk film, i andel av totalbesøket, skyldes hovedsakelig tre filmer, øverst på besøkstoppen for 2016, som alle har trukket mer enn 400 000 til kino: «Kongens Nei», «Børning 2» og «Snekker Andersen og Julenissen».
Til sammen har over 1,6 millioner nordmenn sett de tre filmene. Barn og småbarnsforeldre har flokket seg rundt «Snekker Andersen og Julenissen». «Børning 2» har hatt bra grep om ungdom, mens «Kongens Nei» har truffet langt opp i aldersgruppene. Dermed har nordmenn i alle aldre sett Anders Baasmo Christiansen på kino i år. Som kronprins Olav i «Kongens Nei», som rånerkonge Roy Gundersen i «Børning 2» eller som Julenissen i «Snekker Andersen og Julenissen».
Les også kommentaren «Fælt og godt for barna»
Foruten at alle filmene inneholder snø, har en viss nasjonalromantisk patos og er lansert i høysesongen for norsk kinobesøk, perioden oktober-desember, er det Anders Baasmo Christiansen som er det iøynefallende fellestrekket for publikumsmagnetene. 40-åringen fra Hamar har sakte, men svært sikkert vokst seg til å bli ledende norsk filmskuespiller.
Det er interessant å se hvordan Baasmo Christiansen har fått denne posisjonen. Han er en god, allsidig skuespiller, snarere enn klassisk «stjernemateriale» gjennom utseende og kjendisliv. Han har spilt ganske få hovedroller på film. Han har vokst til en skuespiller som kan gjøre en middels film ganske severdig, som i «Snekker Andersen og Julenissen». Mye på grunn av en evne til å gjøre de fleste roller tragikomiske, i varmt forsvar for skikkelsene han spiller, uansett hvor langt ute de er å kjøre.
To av de viktigste rollene i Baasmo Christiansens vekst som skuespiller, var i Trondheim. Nyutdannet fra Teaterhøgskolen hentet teatersjef Catrine Telle ham til Trøndelag Teater høsten 2000. Etter biroller i Tsjekov og Ibsen, gjorde han en karrierebyggende hovedrolle til nasjonalt gjennombrudd som Mozart i «Amadeus» våren 2001. Forestillingen ga Trøndelag Teater Heddaprisen for beste forestilling.
På film tok det lang tid før han fikk hovedrolle. Han var noe av det beste ved Morten Tyldums «Buddy» (2003), men der var det Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch som fikk oppmerksomheten. Først med Rune Denstad Langlos «Nord» i 2009, fikk han hovedrolle. Som slabbedasken Jomar som jobber ved skianlegg i Gråkallen, og med snøscooter drar nordover for å oppsøke sin sønn. Filmen fikk kritikerprisen under filmfestivalen i Berlin.
Rollene som rundbrenneren Benedikt i tv-serien «Dag» (2010–2015) og som Jamie mot Bjørn Sundquist og Liv Ullmann i «Lang dags ferd mot natt» for Riksteatret (2010) er kanskje prestasjonene som har gitt best rom for hans spesielle kvaliteter, på skjerm og scene. Den første norske bilfilmen, «Børning», ga ham i 2014 omsider hans andre hovedrolle på film.
I år ser det ut som han har blitt mannen alle vil ha i norsk film. Foruten sentrale roller i de tre mest sette filmene på norsk kino i år hadde han også hovedrollen i Rune Denstad Langlos «Welcome To Norway», som halvrasist og driver av asylmottak.
En av grunnene til at Baasmo Christensen har blitt norsk films store ansikt i år, er at han gjør så å si alle filmene han er med i bedre. Det hadde vært interessant å se ham i enda mer utfordrende filmroller, i flere gode filmer.
Etter hans solide innsats som kronprins i «Kongens Nei», meldte profilen Julegutten på Twitter: «Det fins ingen pen måte å si dette på, men Anders Baasmo Christiansen ligner så mye på Quisling at han ikke er troverdig som kronprins Olav». I mange år har det vært snakk om en norsk spillefilm om Vidkun Quisling. Hvis den omsider realiseres, er det liten tvil om hvem som bør få hovedrollen. Dessverre synes norsk film for tiden å være mer opptatt av nasjonale helter enn å pirke i mer betente deler av nær historie.