Brexit, presidentvalget i USA, EU-skepsis og flyktningstrøm er et dystert bakteppe for valgene som i 2017 skal holdes i Nederland, Frankrike og Tyskland.
Det mangler ikke på advarsler om de farer som venter: «Samarbeidet i Europa står for fall, EU kan bli knust og muslimer skal jages ut av verdensdelen.» 2016 ble riktignok en oppvisning i uforutsigbart folkestyre, men så galt går det forhåpentligvis ikke.
At britene skulle stemme Storbritannia ut av EU og amerikanerne skulle velge Donald Trump som president, var komplett utenkelig før det skjedde. Det er en sterkt formildende omstendighet når dramatiske endringer skjer ved valg og ikke ved andre metoder. Likevel er det grunn til uro.
15. mars er det parlamentsvalg i Nederland. Geert Wilders og hans innvandringskritiske parti PVV er klart størst på meningsmålingene. Wilders, som er blitt et omdreiningspunkt for islamhat og sterke konfrontasjoner om islam og muslimer, kan bli Nederlands neste statsminister.
23. april holdes første runde i presidentvalget i Frankrike. I øyeblikket er det mest sannsynlig at valget vil stå mellom to kandidater som begge står et godt stykke ut på høyresiden: François Fillon og Nasjonal Fronts Marine Le Pen. At hennes ekstremt ytterliggående parti er blitt stuerent i et av Europas største og viktigste land, er en illustrasjon på det stemningsskiftet som går gjennom Europa.
I høst, senest i oktober, skal det holdes parlamentsvalg i Tyskland. Det er betryggende at Angela Merkels kristenkonservative parti på meningsmålingene holder stand som Tysklands største parti. Men en innvandringsbølge som den i 2015 kan feie Europas ankerfeste ut av kanslerkontoret i Berlin.
Europas velgere er ikke blitt høyreekstreme. I desember sa de østerrikske velgerne nei til en ytterliggående presidentkandidat. Det finnes derfor lyspunkter. Men det er dessverre slik at det er ytre høyre som til nå har tilbudt løsninger om migrasjon, globalisering og EUs svakheter som har falt i velgernes smak.
De ytterliggående bør få konkurranse fra Europas etablerte partier.