På slutten av 2016 ble det åpnet talentsentre for realfag i de fire byene Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Ifølge kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen(H) blir dette et nytt og spennende tilbud til elever med stor interesse for matematikk, naturfag og teknologi. I den nasjonale realfagstrategien «Tett på realfag 2016-2019» er et av hovedmålene at flere barn og unge skal prestere på høyt og avansert nivå, ifølge Kunnskapsdepartementet. I Trondheim blir det nye talentsenteret lagt til Vitensenteret. Direktøren ved Vitensenteret uttrykker stor tilfredshet med å få et av slike fire talentsentre, og ser frem til «å lage et kretslag i realfag».
Norsk skoles realfagsmani
Med jevne mellomrom har sentrale politikere fra ulike politiske partier i løpet av de siste 10–15 årene stilt spørsmål om Norge og den norske skolen gjør nok for de flinkeste elevene. Av innspill som har hatt betydning for å aktualisere problemstillingen på en positiv måte kan nevnes Søren Fredrik Voije (H) som i 2002 foreslo at de flinkeste elevene burde få del i ressursene som går til spesialundervisning. Trond Giske (A) gikk i 2012 ut med et tydelig budskap om å satse mer på de flinkeste elevene. Kristian Dahlberg Hauge (Frp) foreslo i 2012 å opprette eliteskoler for de flinkeste elevene. Tilrettelegging for de flinke elevene har altså vært et aktuelt og debattert tema gjennom en lengre periode uten at noen konkrete tiltak av betydning er etablert. I så henseende må vi hilse etableringen av talentsentre velkommen. At innholdet knyttes til realfag bør heller ikke komme som noen overraskelse all den tid Norge gjennom mange år har hatt en bevisst strategi for satsing på realfag.
Et interessant og sentralt spørsmål i tilretteleggingen av opplæringen for de flinke elevene blir slik undertegnede ser det: Skal tilretteleggingen for de flinke elevene skje gjennom segregerte tiltak, eller skal tilretteleggingen skje som en naturlig og inkludert del av den ordinære opplæringen?
Les om samenes første landsmøte, igangsatt av tre vise kvinner.
På dette noe retoriske spørsmålet finnes ikke noe enkelt svar. Det vi imidlertid kan slå fast er at vi har et læreplanverk for hele grunnopplæringa, Kunnskapsløftet (2006), som på generelt grunnlag gir den enkelte skole større muligheter for individuell tilrettelegging og tilpasset opplæring.
Sannsynligvis handler det om begge deler; både en bedre tilretteleggingen innen det ordinære opplæringstilbudet og muligheter for særskilt tilrettelegging og fordypning gjennom spesielle segregerte tiltak. Opplæringslovens § 1–3 slår fast at: Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten..»
Les kronikken: Uførereformen er en katastrofe for mange
I læreplan for Kunnskapsløftet heter det bl.a.: «….Alle elevar skal i arbeidet med faga få møte utfordringar som gir dei noko å strekkje seg mot, og som dei kan meistre på eiga hand eller saman med andre. Det gjeld også elevar med særlege vanskar eller særlege evner og talent på ulike område…….»
I Norge har vi, i alle fall rent juridisk, rimelig god sikring for at «elevar med særlege vanskar» er sikret den opplæring de har krav på gjennom opplæringslovens §5 som omhandler retten til spesialundervisning.
Det fins pr. dato ingen paragraf som på samme måte ivaretar retten til «elevar med særlege evner og talent», og det forventes at disse elevene skal få tilpasset opplæring innenfor det ordinære opplæringstilbudet. Men får de det?
Vi kan gje formidling i verdsklasse
Både muntlige og skriftlige tilbakemeldinger fra representanter fra denne elevgruppen kan tyde på at de ikke får nok faglige utfordringer innen det ordinære opplæringstilbudet, og at den differensieringen og tilpasningen som er mulig innen det ordinære opplæringstilbudet ikke er tilstrekkelig. De flinkeste elevene må stort sett klare seg selv, men de sterkeste trenger også hjelp i form av tilpassede utfordringer og dyktige lærere og mentorer. Vi kan derfor hilse debatten velkommen om hvordan vi skal utvikle disse talentfulle barna og ungdommene på best mulig måte. I noen grad handler det trolig også om å bidra til en kulturendring i norsk skole der det skapes større aksept for det å være flink og om mulig kanskje i en viss grad vie større oppmerksomhet til de flinke, eller skal vi si faglig flinkeste elevene.
Og nettopp denne distinksjonen, flink – flinkeste, er særlig interessant i denne debatten. Når FrP foreslo å opprette eliteskoler for de talentfulle og flinke, kan det synes som om de hadde de flinkeste av de faglig flinke elevene i tankene. Hvis så er tilfelle snakker vi mest sannsynlig om et betydelig begrenset antall elever. Den tilretteleggingen de flinke, eller skal vi si de flinkeste, elevene får innen det ordinære opplæringstilbudet, er ofte differensierte tiltak av kvantitativ karakter. Det disse elevene trenger mer er kvalitativt differensiert tilrettelegging. Det kan synes som om det er svært vanskelig å gi denne elevgruppen denne type tilrettelegging innen ordinære rammer, og kanskje blir talentsentre et nødvendig og godt verktøy i dette arbeidet.
Putt penger i teknologiselskapene
Det er interessant og betryggende å registrere stort engasjement på den politiske arena om hvordan skolen skal utvikle gode opplæringstilbud for alle elever. I det verdipluralistiske Norge er opplæringen god dersom den bygger på en demokratisk undervisningskultur med rom for alle og blikk for den enkelte uansett forutsetninger, kjønn og sosial, kulturell og økonomisk bakgrunn. Om dette kun løses gjennom tilpassede og inkluderende tiltak innen det ordinære opplæringstilbudet, eller gjennom spesielle segregerte tiltak, kan det være både interessant og nyttig å utrede nærmere.
Kanskje bør det være like naturlig med et kretslag i realfag som et kretslag i fotball?