I mange år var jeg innbitt motstander av smilefjes. Smilefjes er for sveklinger, knurret jeg for meg selv når jeg mottok slike vederstyggelige tegn. Med alderen er jeg blitt atskillig rundere i kanten, kanskje ikke fullt så sur, gammel gubbe som før.
Nå slenger jeg på en gul sirkel med et stort smil, hvis det passer slik. Av og til strør jeg på en haug med hjerter, roser og rare tegn, slik at ironien blir tydelig. Ironisk avstand til overflatisk føleri er en livsnødvendighet for mange av oss.
Også serveringsstedene setter pris på smilefjes.
Enkelte ganger har jeg faktisk stor nytte av emoji-er. Det kan være den aller mest effektive kommunikasjonen. Ofte bruker jeg tommel opp. Det er bare ett tastetrykk. «Ok» er dobbelt så mange.
Problemet er at det er lett å taste feil, også når man bruker emoji-er. På min telefon ligger tommel opp rett ved siden av emoji-en der øynene er formet som to røde hjerter. Det er ikke alltid det passer seg å sende hjerter når du tenkte å sende en tommel opp.
Hvis du ikke hekter på et smilefjes, kan mottakeren lure på om du er sur.
I bransjen der jeg jobber hender det vi må kommunisere med folk som ikke er enige med oss, folk som er rykende uenige i noe vi har skrevet. Hvis en av samfunnets maktpersoner innen politikk eller nærings-liv er forbannet og sender en SMS om at han (som regel er det en mann) vil ha et motinnlegg publisert, kan det være greit å svare med tommel opp. Et hjerte passer dårligere.
Så hvis noen har fått rosa hjerter fra meg og lurer på om denne Lundemo har tørna eller blitt uutholdelig smiskete: Meningen var bare å sende en nøktern tommel opp. Hjertet mitt får dere ikke sånn uten videre.