Det mobiliserer kanskje velgere å framstille bygda som en jammerdal, men det øker neppe bolysten.
Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at det var rene elendigheten der ute på landet. Ikke bare blir rådhus lagt ned og lensmannskontor forsvinner. Ulver og andre rovdyr stryker rundt hushjørnene og gjør livet utrygt for barn og gamle. Skattekontorene forsvinner, Nav-kontorene legges ned og gårdsbrukene avvikles. Bygdefolket undertrykkes av byråkrater og eliten i byene. Og så er det blitt så dyrt å kjøre bil med den nye dieselavgifta. På bygda har man ikke stort annet å gjøre enn å kjøre. Pessimismen råder.
Sånn høres det i alle fall ut når senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum snakker. Han er blitt en talsmann for alt som tenkes å gå galt i distriktene. Det sentraliseres og det legges ned, distriktene blir ribbet, er mantraet til senterpartileder Vedum, og han får lønn for strevet. Senterpartiet klatrer på alle meningsmålingene. Det er nok ingen grunn til å vente noen friskmelding av distriktene før etter valget. Mange har allerede kåret Vedum og Sp til valgets store vinner. Til glede for noen, til skrekk for andre: 2017 kan bli Senterpartiets store år.
LES KOMMENTAREN: Kanskje feilberegner vi folket fullstendig
Nå deler jeg fullt ut Senterpartiets omsorg for distriktene. Det har en stor verdi at det bor folk i hele landet. Jeg tror også det trengs vaktbikkjer som har et våkent blikk på sentralisering. At mennesker, makt og ressurser har en tendens til å trekkes mot byene, er ikke noe nytt. Det er lett å se at mange av regjeringens reformer kan virke ytterligere sentraliserende. I norsk politikk er Sp ganske alene om denne viktige rollen. Men det får da være måte på svartmaling og elendighetsbeskrivelser. Til og med innføringen av DAB-radio blir beskrevet som et ran av distriktene. Mange i utkantene burde virkelig ha glede av at den skurrete FM-radioen som så vidt har tatt inn P1, blir byttet ut med et mangfold av glassklare kanaler.
Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det dystre bildet Sp tegner. Tvert imot opplever jeg det som mer attraktivt å bo på bygda enn noen gang. Bensinen er kanskje litt dyrere, men jommen er det mange bilrelaterte problemer man slipper. Kø, stress, støy, dyr parkering og trafikkerte skoleveier. Det er verdt noen øre det også. Det er mye på bygda som er verdt å framsnakke. Det er som regel lett å få barnehageplass. Det er trygge og oversiktlige oppvekstmiljøer. Jeg hadde vært langt mer bekymret dersom ungen min skulle vokst opp i Groruddalen.
Et moment som aldri nevnes som noe positivt, er det at man slipper å bo seg i hjel. I storbyene settes det jevnlig prisrekorder på hus. Det har skapt et skille mellom de som er innenfor og utenfor boligmarkedet. Det er ikke mye man får for millionene i Trondheim. Skulle jeg finne på å flytte tilbake til hjemkommunen min, kunne jeg fått meg et flott hus for én million. I motsetning til Senterpartiet, tror jeg mange reformer er nødvendige for å gjøre distriktene levedyktige i framtida. Det er mulig å være entusiastisk for både kommunereform og distrikter. Det er til og med mulig å mene at robust ikke er dust, men bra.
Å snakke til grasrota i et språk de forstår, er blitt en trend i tiden. Det samme gjelder å sette opp motsetninger mellom folk. Alle vil nå ha bittelitt av Trump-suksessen. Senterpartilederen blir også omtalt som en norsk Trump, noe som nok er urettferdig mot den sympatiske Vedum. Men det Senterpartiet som vokser på målingene, viser seg ikke fra partiets mest sjarmerende side. Det er noe smakløst over fiendebildet som tegnes opp mellom by og land. Bedre er heller ikke nedrakkinga av byråkrati og forskning. Ikke noe er så trist som å høre oppegående politikere snakke ned verdien av kunnskap.
Men det mobiliserer åpenbart velgerne. Jeg er imidlertid veldig usikker på om det gir flere lyst til å bo på bygda.