Hvem trenger markedsbudsjetter når en har nyttige journalister?

Jeg vet at jeg er ganske så på etterskudd. At vi allerede har gått videre i alfabetet etter at nyåret pangstartet med en bokstavsnakkis av de sjeldne. Men jeg klarer ikke helt å slippe den Æ-en til Rema ennå.

Eller, jeg kan fint slippe Æ-en, men jeg klarer ikke helt å slippe dekninga av den. For i en medieverden der annonseinntektene stuper og innholdsmarkedsføring utfordrer grensene mellom journalistikk og reklame, er følgende ekstra underlig:

Les også: Æ-en ble en nedtur

Når Rema slenger ut snøret sitt med et digert, sølvskinnende, nydelig agn i enden, velger både Adresseavisen og andre medier å ikke bare smågnage litt på det, men de sluker like godt hele greia. Snøre og alt. Rått.

I dagene rundt nyttårsskiftet ble det altså skrevet sak på sak om denne Æ-en, uten at noen ble noe klokere. For Rema (luringene) ville ikke si noe som helst, det hele var hemmelig må vite. Og da, da fikk journalistene blod på tann og det skulle graves og sjekkes og finnes ut av, for hemmeligheter skal vi ikke ha noe av.

På ett tidspunkt var det tre forskjellige saker om Remas mystiske Æ på forsida av adressa.no, men ingen av dem kunne fortelle oss hva Æ-en faktisk var, annet enn at det var noe superspennende og veldig, veldig hemmelig.

Les også kronikken: Må bussen være super?

Da er det ikke vanskelig å se for seg at det humret godt i Reitan-skjegget, for alle vet at redaksjonell omtale er verdt uendelig mye mer enn en betalt reklameside i avisa.

Og kombinert med en god spekulasjonsbuzz på sosiale medier, sørget de tradisjonelle mediene for at ikke en eneste sjel i dette landet kunne unngå å stille seg spørsmålet: Hmm, hva er denne Æ-en til Rema egentlig?

Well played, Reitan. Well played.

Les også om gründernes planer for Kulturhuset Dora 3

Men så var det bare det da, at noen ganger er kampanjen bedre enn selve produktet (er det forresten noen som husker hva det var George Clooney egentlig reklamerte for i den bankreklamen?). Og i dette tilfellet ble folk så skuffa.

Først forbrukerne som nærmest hadde blitt lovet en ny og revolusjonerende måte å handle dagligvarer på. Nå skulle Rema ta oss inn i framtida. Kanskje skulle de kjøre varene hjem til oss, eller vent litt: kanskje skulle droner nå droppe varene våre rett på døra?!! Eller, kanskje, bare kanskje altså, skulle de trene opp små, myke lam til å vekke oss med forsiktig breking på trappa og nystekte croissanter, en liter melk og morgenavisa i en kurv rundt halsen?

Nei, det var kanskje i overkant, men det er lov å håpe! Uansett, vi følte oss i alle fall sikre på at Rema nå hadde løsningen på en av vår tids store utfordringer, nemlig tidsklemma. Og at denne Æ-en på en eller annen måte skulle gjøre livene våre bedre.

Les også debattinnlegget: 17-åringen er blitt syk. Nå starter styret med å skaffe legeerklæringen

Så var det bare en app.

Og journalistene ble selvsagt også skuffa, så da var det på tide med kommentarer og analyser. Det hele måtte settes inn i en større sammenheng slik at det ikke virket merkelig at en liten fis hadde fått så enorme mengder spalteplass.

Men hva med Rema da? Ble de skuffet over at alle ble så skuffet? Tror ikke det. Dagen etter at appen ble lansert hadde over 200.000 lastet den ned. Det er et veldig bra tall.

Så hvorfor bråker jeg egentlig? Skal ikke mediene kunne skrive om en så stor aktør som Rema 1000? Jo. Selvsagt. Det er mange gode grunner til å skrive om Rema 1000 i avisa, men her bidro den redaksjonelle dekningen kun til å forsterke hypen – den ble en vesentlig del av kampanjen. Relevant forbrukerjournalistikk ble det først etter at appen var lansert og det faktisk var noe reelt å skrive om.

Da jeg selv jobbet i Adressa for noen få år siden fikk vi ikke lov til å skrive tidspunktet for idrettsarrangement vi omtalte fordi «avisa ikke skulle være en reklamekanal.» Nå virker det som disse prinsippene gradvis viskes ut. Det siste året har jeg flere ganger sett det som åpenbart er arrangørers egenreklame klippet rett inn i redaksjonelle saker, og at det linkes direkte til sider der du kan kjøpe produktet som omtales.

Jeg håper ikke Æ-dekninga er et forvarsel om hvor mediene er på vei i 2017, men jeg spør likevel: Hvorfor lyser nå alle varsellamper hos meg som er tekstforfatter og har beina godt planta inn i reklamebransjen, men ikke hos mediehusene?

breddefotballfrue@gmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter