Her i landet var Øystein Steiro sr. alene om å spå Trumps seier. Det gjorde han på kronikkplass her i Adresseavisen på selve valgdagen. Nå spår han Trumps fall.
Det har vært noen uvirkelige dager i amerikansk politikk.
Obama holdt en rørende avskjedstale til det amerikanske folk tirsdag kveld.
Onsdag morgen avholdt Trump sin første pressekonferanse på seks måneder.
Og onsdag kveld slo den uoffisielle etterretningsrapporten fra den tidligere MI-6 agenten Christopher Steele med påstander om nære bånd mellom Trump-leiren og Kreml, ned som en bombe. FBI og CIA etterforsker nå dette materialet. Fredag kveld ble det kunngjort at også Senatets Select Committee on Intelligence vil undersøke bl.a. hvordan etterretningstjenestene har forholdt seg til dette under valgkampen.
Her spådde Steiro valgutfallet: Trump vinner valget
Om halvdelen av det som står i rapporten er i nærheten av å være sant, vil Trump trolig ikke bli sittende lenge i presidentstolen. Hoder kommer til å rulle på begge kontinenter. 35 russiske diplomater er allerede utvist fra USA. Trump-sagaen er dette tiårets, for ikke å si dette hundreårets, hittil største nyhetsbegivenhet i amerikansk politikk. Og vi har foreløpig antakelig bare sett toppen av isfjellet.
Amerikanske media koker. Å skille desinformasjon fra fakta, er krevende i et særdeles uryddig mediabilde hvor presseetikk er blitt like sjelden som isbjørn i Akersgata og fake news like virkelighetstro som det siste innen virtual reality. Alle har sin egen agenda. Konspirasjonsteoriene er mange.
Det utspiller seg nå en kamp om ’the public mind’ mellom Capitol Hill og Kreml, mellom etterretningstjenestene i USA og Russland, mellom ulike deler av etterretnings- og propagandapparatet internt i begge land, mellom republikanere og demokrater og mellom store deler av det republikanske parti og Trump-leiren, mellom tradisjonelle mainstream media og floraen av uavhengige sosiale media og ikke minst, mellom den politiske elite i Washington og New York og velgerne i forstedene og på landsbygda.
Les også: - Jeg spådde Trump-seier i kronikk som ikke ble tatt inn i hovedstadspressen
I sin avskjedstale til det amerikanske folk tirsdag kveld fremsto Obama som en hybrid mellom rockestjerne og predikant i en tydelig rørt forsamling av demokrater i hjembyen Chicago. Det var ikke grenser for applaus, omfavnelser og våte lommetørkler. Obama levde til fulle opp til forventningene om nok et retorisk mesterstykke. Avskjedstalen ble levert med stort pathos, feilfritt i form og med et innhold så politisk korrekt som vel mulig. Det var en forestilling Hillary Clinton aldri kunne levert med troverdighet og som Donald Trump antakelig aldri ville drømt om å levere.
Telepromteren fungerte feilfritt og selv om Obamas tidligere taleskriver, John Favrau, også kalt ’taleskrivernes Mozart’ nå er gått til Hollywood, hadde hans arvtaker og nåværende taleskriver gjort en sømløs jobb. Ikke et øye var tørt. Barak holdt et spebarn fra forsamlingen som om det var nasjonens fremtid han holdt i armene sine.
Ikke uventet tok Obama de positive utviklingstrekkene i hans presidentperiode til inntekt for egen innsats på sin sedvanlig sjarmerende og tilsynelatende beskjedne måte. Han viste til den økonomiske veksten og reduksjonen i ledigheten, men ikke til at ulikhetene og andelen under fattigdomsgrensen er økt, at deltakelsen i arbeidsstyrken har gått ned og at utenlandsgjelden er mer enn doblet i hans tid som president. Han viste til at over 20 millioner fattige har fått helseforsikring, men ikke til at vanlige arbeidsfolk og den nedre delen av middelklassen, som selv sliter med å få endene til å møtes, har måtte betale gildet. Han viste til at han hadde tatt knekken på bin Laden og fått til en avtale med Iran og normalisert forholdet til Cuba, men forbigikk i stillhet at han har bombet mer i Libya, Yemen, Irak, Afghanistan, Pakistan, Syria og Somalia til sammen enn noen annen president siden Vietnamkrigen.
Les også kronikken: Historisk satsing på å øke meddommernes kompetanse
Kontrasten til pressekonferansen i Trump Tower kunne imidlertid ikke vært større. The Donald ga i vanlig stil fullstendig bengen i all etikette og politisk korrekte fraserier. Konflikten med de amerikanske sikkerhetstjenestene og med ledende media ble skrudd opp enda noen hakk da han på nytt gikk i strupen på etterretningstjenestene som han mente hadde plantet rapporten fra den tidligere britiske etterretningsagenten på nettstedet BuzzFeed, og mot CNN som ukritisk skal ha spredt påstandene om at russisk etterretningstjeneste skal ha kompromitterende materiale om ham fra hans tidligere besøk i Russland. Trump sammenliknet det med propagandaregimet i Nazi-Tyskland og mente å slå fast at dette ikke var noe annet enn ’fake news’ plantet kun for å sverte ham.
Om man imidlertid tar seg tid til å lese den 35 sider lange rapporten, noe antakelig svært få vil gjøre, og er litt fortrolig med etterretningsarbeid, noe enda færre er, sitter en imidlertid igjen med et inntrykk av at dette er et rimelig solid stykke etterretningsarbeid som det kan være grunn til å feste lit til. Etterretning basert på kilder av denne type er langt fra ’exact science’ og vil alltid inneholde faktafeil og vurderinger med betydelig feilmargin. Rapporten fremstår imidlertid som faktuell og balansert. Den er internt konsistent og profesjonell både i form og innhold. Utvisningen av de russiske diplomatene tyder på at den sittende presidenten deler denne oppfatningen.
Dette debattinnlegget er blitt en hit: Tving ungdommen til å legge vekk uvanen med å si «schøttkak» og «schyllingvinga»
I så fall representerer dette en alvorlig diskreditering av den påtroppende presidenten som vil gjøre det svært vanskelig for ham å kunne fungere effektivt i presidentembetet. Påstandene er fortsatt under etterforskning og det vil ta tid før alle kortene blir lagt på bordet, om hele bildet noensinne kommer frem. Det mest alvorlige i rapporten er ikke påstandene om at Trump ved sine tidligere besøk i Moskva skal ha hatt det festlig sammen med russiske prostituerte og at FSB har det hele på tape, men at russiske myndighetspersoner i flere år har kultivert og støttet Trump-leiren bl.a. med viktig informasjon om politiske motstandere inkludert Hillary Clinton. Det representerer i så fall en kollaborering med en fremmed statsmakt og undergraving av de parlamentariske spilleregler fra en kommende statsleders side noe som naturlig nok ikke kan gå upåaktet hen i et demokrati.
Man skal være klar over at de amerikanske sikkerhetstjenestene også kan ha en agenda i denne saken. Den amerikanske statsforvaltningen er politisert i en helt annen grad enn den norske. Drøyt 4000 ledende stillinger i forvaltningen skiftes ut ved presidentvalg. Om partiboka betyr mye i Norge, er det ikke noen hemmelighet at for eksempel CIA-ledelsen er dominert av ihuga demokrater som de fleste andre deler av den føderale forvaltningen i Washington. De er trolig ikke veldig begeistret for Trumps valgløfte om å ”drain the swamp”.
Demokratenes agenda er åpenbar, men Trump har minst like sterke fiender blant sine egne. Ubekreftede rykter, gjengitt bl.a. i BBC torsdag, vil ha det til at den britiske agenten bak rapporten opprinnelig ble engasjert av anti-Trump republikanere i Kongressen for å forhindre at han skulle bli nominert og siden overtatt og videreført av en foreløpig uidentifisert gruppe demokrater etter at Trump vant nominasjonen i det republikanske partiet.
Fikk du med deg denne kommentaren: Hvem trenger markedsbudsjetter når en har nyttige journalister?
De to sentrale spørsmålene som amerikansk etterretning nå søker svar på, er hvor utstrakt og hvor konspiratorisk kontakten mellom representantene i Trump-leiren og russiske myndigheter har vært samt i hvilken utstrekning Putin selv har vært direkte involvert når det gjelder hackingen av demokratenes server og den påståtte kampanjen for å svekke Clintons presidentkandidatur. Det første vil avgjøre den påtroppende presidentens videre skjebne. Det andre vil avgjøre utviklingen i relasjonene mellom Russland og Vesten i årene som kommer.
Om det er mange babushka-dukker inni hverandre i Washington, er det enda flere i Moskva. Den russiske utenrikstjenesten må antas å ha vært et modererende element, men det er mange småkonger rundt Putin til tross for at han har sentralisert makten kanskje mer enn noen gang i russisk historie. Det uformelle og uavhengige nettverket styrt av presidentens utenrikspolitiske rådgiver, Yuri Ushakov kan ha kjørt mye av dette på egen hånd. Eller det kan ha vært styrt av presidentens pressetalsmann, Sergei Ivanov med støtte av russisk utenlandsetterretning (SVR). At det begynte å bli en belastning for Putin kan forklare hvorfor Ivanov ble sparket i august. Og i hvilken grad hackingen er sentralstyrt kan være vanskelig å slå fast all den tid russiske myndigheter selv sliter med et stort antall illegale hackere. Dette er forhold som rapporten påpeker og som styrker dens troverdighet.
Les også om gründernes planer for Kulturhuset Dora 3
Om Trump overlever ’Moscowgate’ er det allerede nå klart at forholdet til Putin kommer til å bli mer anstrengt enn det Trump tidligere har signalisert. I kampen om ’the pubic mind’ er innfløkte utenrikspolitiske og innenrikspolitiske forhold i de to landene tett sammenvevd.
Norsk diplomati er parkert i begge leire. I Moskva står vi uten tilgang til russiske motparter over skopussernivå samtidig som vi pga. den ensidige pleien gjennom flere år av demokratenes representanter og våre nære forbindelser til Clinton-leiren gjennom sponsingen av Clinton Foundation, nå står helt uten kontakter når den nye administrasjonen i Washington tiltrer den 20. januar.
Det er aldri noen fordel for et lite land å måtte stå på gangen når stormaktene fastlegger sin utenrikspolitikk, særlig ikke i de usikre tider vi nå er på vei inn i.
Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
