Kunsten å drikke og krangle etter Elizabeth og Richard.

Når man har passert 40, bør man gå mindre på nachspiel, mer på teater. Det er en av innsiktene å hente i Trøndelag Teaters «Hvem er redd for Virginia Woolf?». Foruten gode lærdommer av bitre og alkoholtenkede erfaringer byr forestillingen på suverent ensemblespill. Selv for oss som trodde det var fåfengt å drikke i den etter Elizabeth Taylor og Richard Burton.

Det er også mulig å finne støtte for budskapet i en av ukens kronikker i herværende avis i forestillingen: Kvinner bør drikke mindre alkohol enn menn. Det kommer riktig nok an på øynene som ser. Mens rollefigurene til Janne Kokkin og Mira Dyrnes Askelund blir kåte og syke, blir Trond-Ove Skrødal og Andreas Stoltenberg Graneruds ondskapsfulle og impotente.

Les kronikken om kjønn og alkohol

Det middelaldrende paret i stykket er beske og angrende. Det unge paret er fortsatt håpefulle. Det er mye det går an å angre på. Etter som man blir eldre, er det etter min erfaring én ting man nesten aldri angrer på: At man ikke dro på nachspiel. Det er tross alt bedre å angre på teater.

Les Ole Jacob Hoels anmeldelse av «Hvem er redd for Virginia Wolf?»