Det merkes at Trondheim har fått et litteraturhus. Endelig får debatt og litteratur den plassen det fortjener i universitetsbyen.

Litteraturhuset har hatt en god utvikling etter åpninga i høst. Programmet er ambisiøst og flere av arrangementene har vært godt besøkt. Foto: Therese Alice Sanne

Litteraturhuset har hatt en trang fødsel i Trondheim. Da det omsider åpnet i høst, var mange forundret over at en liten kafé kunne kalle seg et litteraturhus. Når lokalene ikke fikk folk til å miste pusten, var det desto viktigere å sørge for gode debatter og interessante arrangement. Inntrykket så langt er at Litteraturhuset har levert og at ambisjonene er høye. Endelig kan vi snakke om åpninga av debattsesongen i Trondheim, på samme måte som konsert- og teatersesongen.

I sitt program viser Litteraturhuset at de tør å satse på mer enn koseprat med forfattere. Debattsesongen starter denne uka med det blytunge temaet barnevern. Er barnevernet for strengt, spør arrangøren, og sørger nok for at det ikke bare blir hyggelig og harmløst på byens nye debattarena. Få tema trigger mer følelser enn barnevern. I panelet har de blant annet invitert Venil Katharina Thiis, advokaten som har vært meget kritisk til barnevernets praksis.

I fjor var radikalisering et hovedtema på Litteraturhuset. Nå har de varslet at populisme vil bli et satsingsområde. I kjølvannet av Trump og brexit har dette temaet blitt aktualisert. Flere land hvor høyrekrefter står sterkt, skal arrangere valg i år. En utfordring for arrangørene, er å gjøre disse temaene mer relevante lokalt. Hva slags rom har vi for populisme i norsk politikk i dag? Kan vi snakke om en trøndersk Trump? Slike debatter vil jeg gjerne høre, ikke bare kjølige analyser om høyrepopulistene i Frankrike.

For Litteraturhuset bør det være et mål å få flest mulig dagsaktuelle debatter, selv om dette er vanskeligere å planlegge. Byen har tørstet etter slike oaser. Tilløpet i programmet er bra. Denne uka åpner kirkemøtet i Trondheim, og religion i offentligheten vil være et tema på Litteraturhuset. Den andre uka i februar vil stå i samejubileets tegn. Samenes kamp for demokrati, ytringsfrihet og mangfold vil markeres på en rekke arenaer i byen. Håpet er at byens politikere, men også andre aktører, benytter anledningen til å diskutere aktuelle saker med publikum. Målet må ikke alltid være et stort folkemøte.

LES KOMMENTAREN: Er det bare elendighet på landet?

Et interessant eksperiment er satsingen på klimavalg. I en møteserie vil alle stortingskandidatene samtale om sitt partis syn på klimautfordringene. Mange har kritisert politiske debatter for å være polariserende og lite informative. Her er det rom for både lange tanker og hele resonnementer, uten å bli avbrutt. Første mann ut var Venstres toppkandidat Jon Gunnes mandag kveld. Det blir spennende å se om dette er en form som slår an.

Samarbeidet mellom Litteraturhusetog Trondheim folkebibliotek har ført til langt flere litterære arrangement i byen. Vi har lenge sett at samtale om aktuelle bøker engasjerer publikum. Forrige uke solgte Åsne Seierstad ut samtalen om sin nyeste bok «To søstre». Så populært var arrangementet at det ble satt opp ekstraforestilling. I vinter vil det være samtaler med eller om forfattere som Monica Isakstuen, Frode Thuen, Linn Kongsli Hillestad, Geirr Lystrup, Jakob Hein og Stig Sæterbakken.

Noen fryktet at Litteraturhuset skulle bli tumleplass for den rødvinsdrikkende kultureliten i Trondheim. At programmet gir mye til de kulturinteresserte, er det lite tvil om, men det skulle vel også bare mangle. På samme måte som femti år gamle menn går mye på konsert, leser voksne damer mest bøker. De er de siste som kan klandres for det.

Samtidig som vi har fått litteraturhus, må det være lov å komme med en nostalgisk etterlysning etter de brennende studentene. Tidligere var lørdagsmøtene på Samfundet ukas store begivenhet for alle engasjerte sjeler. Det synes veldig lenge siden. Nå virker det som om samfundsmøtene er noe som bare angår studentene. Er det Samfundet selv som har sluttet å arrangere møter som engasjerer utenfor det røde, runde huset? Eller er det vi utenfor som rett og slett har sluttet å bry oss?

Litteraturhuset gjør jobben, men hva med folket? Så langt virker det som publikum kjenner sin besøkelsestid. Det er en hyggelig trend at folk ønsker å gå på møter og treffe folk. Kanskje er folk lei av å kommunisere med hverandre på Facebook? En ting er sikkert, debattene blir neppe dårligere av å møtes ansikt til ansikt iblant.

Hør Adresseavisens kommentatorer på podkast