Hva gjør vi med alle dem bor i Norge, men som offisielt ikke eksisterer?

De står ikke folkeregisteret, de har ikke personnummer, de har ikke rett til velferdsgoder. Tusenvis av personer som ikke har fått opphold i Norge, er her likevel. De representerer skjulte tragedier og misbrukte ressurser, men også forsøk på å benytte seg av fordelene ved å være i et rikt land.

Adresseavisen har nylig startet en serie, «Asyltaperne», der vi ser nærmere på situasjonen til alle dem som ikke får bli i Norge, men som av ulike grunner likevel er her. Noen av dem oppholder seg her ulovlig, andre har bare fått midlertidig opphold uten mulighet til å etablere en normal tilværelse.

Saken til Mohammed Hossein (41), som har bodd på Sandmoen asylmottak i tolv år, er et eksempel på hvordan uheldige omstendigheter og en stivbent praktisering av regelverket fører til en håpløs situasjon som verken samfunnet eller Mohammed, er tjent med.

Etter flere runder i Utlendingsdirektoratet (UDI) og utlendingsnemnda, får han stadig bare midlertidig oppholdstillatelse. UDI mener at han ikke har gjort nok for å bekrefte sin identitet, selv om far og søsken går god for familieforholdet.

Hossein og familien er villige til å foreta en DNA-test. Testen ville med overveiende sannsynlighet ha skapt klarhet i om Mohammed Hossein er den han sier at han er. Å la det gå tolv år med midlertidig opphold, uten at han får mulighet til å skaffe seg fast jobb, egen bolig og bli integrert, er rett og slett en fallitterklæring. Etter så lang tid burde man ha lagt prinsipprytteriet til side. På et tidspunkt bør tvilen være foreldet.

Også «Sara», den afrikanske moren vi omtalte mandag, har havnet i et byråkratisk uføre på grunn uheldige omstendigheter. Hun har «gjort alt riktig» og gitt Politiet beskrivelser av hvordan menneskehandlere skal ha tvunget henne til prostitusjon. Etter to år i Norge, må hun reise til en uviss skjebne i Danmark, et land hun aldri har oppholdt seg i.

Verken «Sara» eller Mohammed lever i skjul eller har forsøkt å stikke av. Men det er det mange andre som gjør. Ingen vet nøyaktig hvor mange asylsøkere som er i Norge uten lovlig opphold og ingen vet hvor de er. Anslagene varierer mellom 3–5 000 og flere titusener. I fjor forsvant det, ifølge UDI, vel 3000 personer fra ordinære mottak, 182 av dem er barn.

Noen av dem har opplagt ikke noe behov for beskyttelse. De velger av ulike grunner likevel å bli i landet og stikker av for å slippe tvangshjemsendelse. Andre igjen har en bakgrunn som tilsier at de kunne fått opphold, men klarer ikke å dokumentere sin historie.

Tusenvis av innvandrere som oppholder seg i Norge, men som egentlig ikke skal være her, blir en sårbar underklasse som lever utenfor systemet. De blir lett del av en svart økonomi med kriminalitet og prostitusjon, eller de blir helt avhengige av hjelp fra familie og venner. I verste fall kan de bli radikalisert eller ende opp som ofre for menneskehandel og annen utnyttelse.

Det er vanskelig å peke på noen åpenbar og enkel løsning. Som alle andre land, må Norge ha kriterier for hvem som skal få opphold. Vi kan ikke ta imot alle. Det er også en villet politikk fra regjeringens side at Norge ikke skal fremstå som et for attraktivt land å komme til.

Likevel, i bestrebelsene på å behandle alle likt, risikerer vi å gjøre mange urett. Historiene til Mohammed og «Sara» viser at det kan utvises bedre skjønn. Gjennom tallrike andre eksempler fra mediene ser vi at svært mange asylsøkere viser stor evne til å tilpasse seg det norske samfunnet, har arbeidsvilje og blir tatt godt imot i lokalsamfunnet.

Konsekvensene av økt innvandring er åpenbart både positive og negative, også i et rent økonomisk perspektiv. Brochmann-utvalgets konklusjoner, som ble levert i forrige uke, kan brukes av begge sider i den norske innvandringsdebatten.

Uansett er det neppe tvil om at vi bør gjøre det som er mulig for å unngå at vi får en voksende underklasse av innvandrere uten rettigheter og plikter. Tydelige regler, større rom for skjønn, raskere retur og mer effektiv behandling av søknadene, kan forhåpentligvis redusere antallet «usynlige» innbyggere som lever innenfor landets grenser, men utenfor samfunnet.

Faksimile av Adresseavisen 2. februar.