Jeg håper og tror at Kreativt Norge kan bidra til at flere kunst- og kulturarbeidere kan bli kreative verdiskapninger som omfavner både seg og sine omgivelser.

Jeg sitter på en gulmalt trestol foran stekeovnen på kjøkkenet med laptopen i fanget. Det er kveld. Det er såpass sent at jeg tror sågar månen har tatt kvelden. Det er stille i huset. Både i vår og i naboens halvpart. Det er stille i hele nabolaget egentlig.

De eneste lydene som bryter stillheten er lyden av fingrene mine som farer over tastaturet på søken etter ord, mening og sammenhenger. Og lyden av brød som stekes, selvsagt.

Jeg skriver fordi jeg er usikker. Jeg var sikker. Så ble jeg usikker. Det tok ikke lange tiden. Jeg hadde tatt brøddeigen kona laget tidligere på kvelden over i brødformer (ja, jeg smurte de først, selv om brødformene er teflonbelagt), satt på ovnen og lot brødene heve i sine respektive former mens ovnen nådde sine 220 grader.

Før jeg satte brødene inn i ovnen var jeg altså sikker. Skråsikker og mer eller mindre fornøyd. Men, så satte jeg brødene inn i stekeovnen og etter kun et par minutter ble jeg usikker.

Tidsrammen på brødstekingen vi snakker om her er typ 33 minutter fra ovnsdør åpnes første gang til den lukkes andre gang. Jeg venter i skrivende stund fortsatt på at brødene skal bli ferdige.

Grunnen til at min skråsikkerhet har implodert og blitt en usikker kullbit i hjørnet av hjernen, er venting. Uventet venting. Lyn-fra-klar-himmel-venting. Jeg hadde skrevet en Signert-artikkel som handlet om den svært gode nyheten Kreativt Norge.

Jeg hadde satt siste punktum etter de 3800 tegnene. Jeg hadde sågar skisset ut en to-tre ulike artikkelillustrasjoner. Men så kom den lommen av tid jeg ikke hadde forutsett. De 30 minuttene fra en aktivitet til en annen. Jeg skulle bare steke brød, før jeg, som resten av gaten, skulle lete etter skjønnhetssøvnen min. I de 30 minuttene spiste jeg smash, drakk alkoholfritt øl og så en dokumentar om Ole Sjølie.

Mer skulle ikke til. Sjokolade, øl og Sjølie. Hans skråsikkerhet var nemlig tydeligere enn min.

Vent litt. Jeg skal bare ta ut brødene.

Sånn.

Jo. Sjølie var kunstner og en sabla dyktig en også. Det er jo både vel og bra. Men det som gjorde at jeg ble usikker på min synsing i artikkelen jeg hadde knatret ned på maskinen tidligere på kvelden var at han mente at man ikke skulle leve av kunst, men for kunst.

Mens jeg jo hadde snakket om kreativ verdiskapning og det å tørre å tjene penger på sin skapertrang. For å sitere meg selv fra artikkelen jeg skrev tidligere i dag; «Jeg håper og tror at det nye kontoret skal hjelpe flere kunstnere, kreatører, og kreative kokosmakroner til å bli kremmere.»

Ikke akkurat Sjølie-mat det utsagnet der.

Sjølie solgte nemlig ikke et eneste kunstverk de siste førti årene han levde. Med overlegg. Han lagde kunst for å leve. Han ville ikke leve av kunst.

Husleie hadde ingenting med kunst å gjøre, som han så fint sa det. Nå kan det fort hende at jeg er en sånn enig-med-siste-taler-fyr her, men den skrale mannen på tv-skjermen hadde en så intens autoritet at jeg faktisk skjønner at jeg ble usikker på mitt opprinnelige standpunkt. Jeg mener det jo fortsatt, jeg håper og tror at Kreativt Norge kan bidra til at flere kunst- og kulturarbeidere kan bli kreative verdiskapninger som omfavner både seg og sine omgivelser.

Sjølie snakket om kunst. Jeg snakket om alle skapende (næringer), men likevel traff Sjølies ord meg. Selv lever jeg både for og av kunst. Pose og sekk. Ønsker ikke å «ta en Sjølie».

For min del handler det å selge kunst om å treffe noe i noen. Jeg vet det fint går an å treffe noen uten at de vrenger lommeboken av den grunn.

Men når noen velger å leve med kunsten din i hjemmet sitt, så er det liksom noe ekstra.

Jeg lager kunst fordi jeg har en skapertrang og et ønske om å kommunisere, som gjør at jeg til enhver tid må lage. Hva som helst. Om du føler det jeg lager treffer deg, så selvsagt skal du få kjøpe. Og jeg tørr fortsatt la deg gjøre det, selv om salige Sjølie hadde rynket på nesen.

staalegerhardsen.com