De som skal på ski i midtnorske alpinanlegg i vinterferien, må merke seg fjellvettregel nummer ti. Jeg har laget den selv, og den lyder slik:
Husk at maten i midtnorske alpinbakker er dyr og nesten uspiselig. Ta med stor matpakke.
LES OGSÅ: Værutsiktene for vinterferien er ikke all verden.
Ofte er det de små i-landsproblemene som irriterer oss aller mest. Selv blir jeg forbannet hver gang jeg befinner meg i et trøndersk alpinanlegg og må ha mat. Blodsukkeret er lavt, og jeg må bruke all min viljestyrke for å takle det jeg har i vente.
Det beste du kan håpe på etter en halv time i kø, er lunken pølse med slapp chips eller vassen potetmos, i beste fall en pizzaslice til blodpris.
Vi er bedre enn svenskene på ski, men på ett område utklasser de oss. De slår oss ned i støvlene. Vi befinner oss ikke i samme liga, vi driver ikke en gang med samme øvelse. Svenskene lager god mat. I midtnorske slalåmbakker hiver de noen pølser opp i en kjele og holder dem lunkne mens gjestene sklir rundt i ketsjupen som er sølt på gulvet.
LES OGSÅ: Ikke enkelt å drive mathall i Oppdal.
Jeg vil nødig virke upatriotisk, men det er et faktum at i Åre kan du få gulasjsuppe som er bedre enn det meste som finnes i Alpene til en drøy hundrings. Du kan få en skagenmacka til 145 svenske kroner, en kalvschnitzel til 185, en fläsknoisette eller rett og slett en solid tallerken kjøttboller. Jeg blir sulten bare ved tanken.
En gang hadde de faktisk sjokoladekake på kafeen i Meråker. Jeg skeier ut, tenkte jeg og lette etter en kakespade. Kakespade? Nei, det hadde de ikke. Jeg måtte bruke fingrene.
Nå er det slutt. Jeg kjøper ikke mat i midtnorske alpinbakker.