Mens kommuner slås sammen med tvang og distriktene gjør opprør, seiler et tettsted på fjellvidda i voldsom medvind.

Det er stuvende fullt i Kjerkgata og Bergmannsgata. Det er honningkake og kilometervis med pølse – eller pøsche, som rørosingene sier. Det er vadmel og antrekk fra 1800-tallet, svenske forbønder med hest og slede, tivoli og landbruksmaskiner. Det er pushing av snøskutere, gammeldans på overfylte kafeer og country på svenska med Bo Göran Svensson.

Den 164. Rørosmartnan er i gang. - Det blir mer folk for hvert år, sier de som har opplevd begivenheten på nært hold i en mannsalder. De mener nærmere 7000 fulgte med på åpningen tirsdag, og enda trangere blir det i gatene fram til det hele tar slutt en gang natt til søndag. Martnan tiltrekker seg 70-80 000 tilreisende.

Adresseavisen fortalte onsdag at Martnan er ei gullgruve for Røros. Kafeer, hoteller og butikker har ti til femten prosent av årsomsetningen sin disse fem dagene. I tillegg er Martnan mye verdt som markedsføring.

I ei tid der Norge er opptatt av å se framover, er arrangementet en anakronisme. Mens vi ellers snakker om ny teknologi, nyskaping, gründervirksomhet, grønt skifte og hva vi skal leve av etter oljen, later martnasgjestene som om de befinner seg på 1800-tallet.

Aldri ellers ser vi så mange vadmelskledde. Det nærmeste vi kommer, er nok Storgata under OL på Lillehammer. Men det er 23 år siden, og Norge befant seg da i sin mest nostalgiske periode i nyere tid.

Det tilbakeskuende preget betyr likevel ikke at Martnan er akterutseilt. Mens vi ellers lever mer og mer urbane liv og drikker mer og mer kaffe latte, er arrangementet en så stor suksess at det til og med har fått en avlegger: Julemarkedet på Røros i desember blir også mer og mer populært.

Utenfor Brekk-kjerringans tradisjonsrike kafé i Sangerhuset onsdag, spurte jeg rørosinger om hva de tror er årsaken til suksessen. God jobbing, større bevissthet om turismens betydning, mindre juggel i bodene og sterkere vektlegging av kvalitet, var noen av svarene. Stabil vinter, sa én og pekte på snøfonnene som ellers er mangelvare i Midt-Norge.

Hadde jeg spurt flere, ville nok noen ha sagt at hele Røros-regionen jobber i samme retning. Ingulf Galåen, en av pionérene innen den prisbelønte, kortreiste maten fra fjellregionen, mener samarbeid er selve nøkkelen.

- Vi har lange tradisjoner for å samarbeide her på fjellet. Vi har hatt karrige kår, og folk måtte hjelpe hverandre for å klare seg. Barrieren for å innse at samarbeid er lønnsomt, er nok høyere andre steder, sa Galåen da jeg sist høst møtte ham blant 14 000 høns på Galåvolden Gård. Han sa at lokalmatprodusenter konkurrerer ikke mot hverandre, men mot det store markedet, mot standardvarene.

I Rørosregionen er de ikke en gang så nøye med kommunegrensene. Både osingene, som til og med befinner seg i et annet fylke, ålbyggene og haltdalingene får være med hvis de vil. Alle vet at når selve motoren, Røros, går godt, blir de andre trukket med.

At Rørosmartnan startet samme dag som vi fikk vite at regjeringen og samarbeidspartiene vil redusere antall kommuner fra 428 til 358, er selvfølgelig en tilfeldighet. Men Røros er et interessant eksempel på hvilken slagkraft en region kan få når gode krefter trekker i samme retning, uten hensyn til kommune- og fylkesgrenser.

Røros er blitt kåret til landets beste kulturkommune fem år på rad. Stedet får matpriser og internasjonale turismepriser. Berlinfilharmoniens konsert i Røros kirke ble overført til tv-seere i flere verdensdeler, Røros har «Elden», julemarked og martna.

Det handler om bevisst satsing på lokalt særpreg og bredt samarbeid heller enn rivalisering. Et sted som får folk til å kle seg ut i 1800-tallsantrekk uten at det virker helt sært, må ha noe å lære bort til alle som vil få fart på Distrikts-Norge.