Mennesker må gis mulighet til å utnytte sine evner til det beste for seg selv og samfunnet. Slik utvikles ideer til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Noen ganger ønsker jeg at jeg levde i opplysningstidens Europa. Vi mennesker er født frie og likeverdige. Staten er avhengig av vår tillit og vi bestemmer selv hvor mye makt myndighetene skal ha over oss.

Det begynte med John Locke. Hans liberale ideer om menneskets egenverd og naturgitte rettigheter, folkets suverenitet og retten til å gjøre opprør preget senere opplysningstidens filosofer og la grunnlaget for den vestlige verdens demokratiske styresett. For eksempel er Locke nesten direkte sitert i den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Så vil den observante leser innvende: Hvem var nå egentlig «folket» på 1600- og 1700-tallet? Nei, det var definitivt ikke folk flest. Menn uten eiendom og kvinner var ikke inkludert. Det kom først senere. Men nok om det. Ideene om det frie mennesket og den liberale rettsstat var sådd.

Så kunne man jo tro at verden bare har gått fremover. Og selvfølgelig blir det feil å hevde noe annet ettersom levestandarden har økt i alle deler av verden. Vi har bekjempet sykdommer; den teknologiske utviklingen har gitt oss mange muligheter og langt flere land har innført demokrati.

Men i all vår selvtilfredse velstand, er det noe som skurrer: Montesquieu kom på ideen om at statsmaktenes myndighet burde deles i tre: Lovgivende, utøvende og dømmende. Men når USAs president harselerer med dommere som fatter avgjørelser han er uenig i synes ikke respekten for maktfordelingsprinsippet å være påtrengende. I Tyrkia avsettes dommere i tusentall på politisk grunnlag, i Romania trakasseres dommere av en statsstyrt presse og i Polen lager man i disse dager lover som begrenser domstolenes myndighet. Dette viser at man ikke kan ta domstolenes uavhengighet for gitt.

LES OGSÅ: Tvang er en dårlig løsning

Opplysningstidens filosofer var også opptatte av at staten ikke skulle være større enn nødvendig. Ethvert statsstyres rettmessige makt hviler på borgernes samtykke, mente Locke. Det er altså vi borgerne som skal gi staten fullmakter, ikke omvendt. Det er vi som bestemmer hvor mye myndighetene skal kunne overvåke oss, hvor rause velferdsgodene skal være og hvor mye skatt vi skal betale.

Men sjelden handler politiske debatter om å begrense statens myndighet eller hvordan man kan gi større frihet til borgerne. Tvert imot får en noen ganger inntrykk av at politikk handler mest om hvor mye offentlige penger man ønsker å fordele. Den som vil bevilge mest penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. At verdier må skapes før de fordeles, ser ut til å være glemt. Det samme er tilliten til de menneskene som skal skape verdiene.

I Trondheim kommune har man for eksempel så liten tiltro til mennesker som vil skape arbeidsplasser at de nektes å etablere private barnehager. For det er nemlig kun offentlig ansatte som kan ta seg av barna våre, og gud forby den familien som ønsker andre tilbud enn det det offentlige har på menyen. Når jeg noen ganger ble spurt om hva jeg brant for i politikken, brukte jeg å svare at det ikke nødvendigvis var enkeltsaker, men troen på å gi mennesker muligheter og frihet under ansvar. Mennesker må gis mulighet til å utnytte sine evner til det beste for seg selv og samfunnet. Slik utvikles ideer til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Men like problematisk som manglende tillit til enkeltmennesker er det offentliges trang til å styre og kontrollere borgerne. Den virkelige store oppgaven for politikerne er derfor å begrense offentlige myndigheters makt. For tro ikke at staten er en snill og omsorgsfull mor som alltid vil borgernes beste. Ulovlig overvåkning, maktmisbruk, og manglende respekt for rettsstaten er ikke noe som hører fortiden til.

Frihet og velstand er ikke en selvfølge. De gamle filosofers ideer må ikke gå i glemmeboken.

merethe.ranum@outlook.com