Vi kan ikke alle bære med oss verdens elendighet i dagliglivet. Vi har bare ett liv, og dette livet skal vi prøve å nyte.
Forurensing, et klima som kneler, flyktningkatastrofe og en gal mann som president i USA. Man sitter der og leser hoderystende om alt dette, og tenker: «Bør jeg ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe? Bør jeg slutte å fly, dra til Middelhavet og redde flyktninger, selge hytta og gi pengene til de fattige?»
At vi er utstyrt med en samvittighet, er en unik og flott menneskelig egenskap. Vel – kanskje er det ikke bare mennesket har samvittighet; når bikkja har rappa en kjøttkake og blir oppdaget, oser han tilsynelatende av dårlig samvittighet. Eller er han bare redd for straff, eller for å bli utstøtt av flokken?
Les også: Trump twitret om Sverige
Noen av oss, altså noen mennesker, har i hele tatt ikke samvittighet. Slike kaller vi psykopater, og dette er mennesker vi ikke liker og prøver å unngå – vi vil ikke ha dem i flokken. Det er, for oss sosiale dyr, i det minste bedre med dårlig samvittighet enn ingen samvittighet.
Vi har alle et eller annet «på samvittigheten», som det heter. Det kan være ting vi har gjort som vi burde latt være, eller ting vi ikke har gjort som vi burde ha gjort. Når samvittigheten kakker oss på skuldra og sier «hør nå her!», er budskapet egentlig at «dette bør du lære noe av». Lytter vi, og tar dette budskapet til oss, har vi mulighet til å bli klokere, og til å handle annerledes neste gang.
Men det er ikke alt det er hensiktsmessig å ha dårlig samvittighet for. Vi kan ikke alle bære med oss verdens elendighet i dagliglivet. Vi har bare ett liv (jeg vet at visse religioner ser dette på en annen måte), og dette livet skal vi gjøre det beste ut av, og prøve å nyte. Strengt tatt er det ikke så mye – om noe – hver enkelt av oss kan gjøre på et overordnet plan med denne elendigheten. Ok, vi kan ta toget i stedet for å fly (ofte blir det riktignok buss for tog, og da fordamper miljøgevinsten). Vi kan kildesortere, vi kan gi penger til han som sitter utenfor Rema i kulden og spiller trekkspill, vi kan gi noen kroner til en ideell organisasjon.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Trøndelag utryddes
Men i det store bildet har det ingen som helst praktisk effekt på verdens elendighet. Når vi likevel gjør det, er det vel for i det minste å få en følelse av at vi gjør noe, vi bidrar med noe, om det enn er lite. Samvittigheten blir bedre. Og det er jo bedre å gjøre gode handlinger, enn ikke å gjøre noe. Noen gjør mer. De drar ned til Lesvos og hjelper flyktninger (sjekk drapenihavet.no). Flyktninghjelpen har 1500 ansatte som jobber i Syria og nabolandene. Leger Uten Grenser har leger, sykepleiere og andre feltarbeidere i nødhjelpsprosjekter verden over. De færreste av oss gjør slikt; vi har nok med dagliglivet vårt, og det må være helt greit. Vi kan ikke alle være helter. Men alle ære til de som engasjerer seg og faktisk gjør noe. Og vi andre får litt bedre samvittighet ved å se at noen i flokken vår engasjerer seg på denne måten.
Erik Solheim valgt til FNs miljøsjef
Konklusjonen er derfor at nei, det er generelt ingen grunn til å gå rundt med dårlig samvittighet for at verden sliter.
Likevel: vi bør kanskje ha dårlig samvittighet hvis vi forurenser debatten om de store spørsmål gjennom ordbruken vår. Vi bør kanskje ha dårlig samvittighet hvis vi gjør oss opp meninger uten å ha satt oss inn i en sak; vi bør ikke basere oss på «alternative fakta» som ikke er fakta.
Og kanskje – kanskje – bør vi få et snev av dårlig samvittighet hvis vi ikke engasjerer oss politisk. Verden kunne vært annerledes dersom tyskerne hadde mobilisert mot en bebartet østerriker på 1930-tallet.
Vi kan ikke alle komme oss på Stortinget, men kanskje burde demonstrasjoner komme på moten igjen? Kanskje burde andre enn gamle, giktbrudne 68-ere komme seg ut i gatene og markere et politisk syn på det som skjer rundt oss, for eksempel 8. mars og 1. mai?
Politisk engasjement på dette nivået virker faktisk. Bare spør ulven!
permitor@hotmail.com