De er de unge, søvnløse guttene som ingen passer på. Som ingen skal stryke over håret. Som ingen skal hviske god natt.
Jeg har et barn som ikke sover. En toåring som tålmodig ligger og kikker i taket. I time etter time, kveld etter kveld. Rutinene er faste. Stryker henne over håret, holder ei lita, varm hånd i min og ramser opp alle ungene vi kjenner som for lengst har sovnet: Lillesøster sover, storesøster sover. Naboungene sover og alle ungene i barnehagen sover. Og så kommer løgnen:
Alle unger i hele verden sover nå, hvisker jeg. Lyver så det renner av meg. Stryker litt mer over hodet og går ut på gangen mens jeg forsikrer henne om at mamma og pappa passer på. Setter meg i halvmørket utafor rommet. Hører på pusten. Hører på hun som ligger og kikker stille opp i mørket. Lurer på hva hun tenker.
Les også: Innvandrerne som ikke finnes
Jeg tenker på dem som ikke sover. På alle de ungene som ligger våkne og kikker i taket, men som ikke har noen som passer på. For det er ikke sant det jeg sa. Alle barn, i alle land, ligger slettes ikke og sover.
Ikke han som har tapetsert rommet sitt med ordet mamma. Ikke han som ikke får sove uten en voksen å holde i hånda. Ikke han som fant en kniv og risset alt det vonde inn i arma. Ikke han som ikke ble trodd, hentet et tau og forsøkte å få sove for alltid. Ikke han som ikke tør lukke øynene, fordi han da ser alt det fæle. Ikke de som fikk håndleddene vurdert, veid og funnet for tunge. Ikke de som ligger og lytter etter politiet (de kommer om natta). Ikke de som rømte, og som prøver å finne hvile under ei bru i Calais eller i Frankfurt. Ikke de som seiler ute på havet. Uten vind, uten årer. Med tårer ingen bryr seg om.
LES OGSÅ: Åtte tips som kan gjøre verden(bitte litt) bedre
De er de unge, søvnløse guttene som ingen passer på. For dem som styrer landet har gitt klar beskjed: Dette er ikke våre barn. De skal ikke bysses og bæres. De skal ikke klemmes og holdes i hånda. Ingen skal synge dem nattasanger for å gjøre mørket litt mindre skremmende. Ingen skal stryke dem over håret, og ingen skal hviske sov godt.
For det er ikke meningen at de skal ha en god natt, eller en god dag for den saks skyld. Disse barn, de er kun eksempler til skrekk og advarsel som skal stoppe flere fra å komme.
De er de mest sårbare blant oss, men vi gir blanke. En undersøkelse gjort av NTNU i 2015 viste at 43 prosent av barn og unge i norske mottak hadde over kritisk grenseverdi for emosjonelle symptomer. Siden da har forholdene de lever under blitt langt verre.
LES OGSÅ: Brochmann-utvalgets konklusjoner
Mottakene rapporterer om en negativ utvikling de siste seks månedene. UDI er bekymret for situasjonen, og varsler om at flere enslige mindreårige har forsøkt å ta sitt eget liv og at selvskading er utbredt. Vergeforeningen for asylbarna slår alarm. 27 humanitære organisasjoner har samlet seg om et felles brev til Erna Solberg, med krav om umiddelbar stans i dagens praksis med alderstest og midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere.
LES OGSÅ: 182 enslige mindreårige asylsøkere forsvant fra mottak i Norge i 2016
Likevel fortsetter de som bestemmer å stramme inn i stedet for å hjelpe. Intensjonen er klar. Ingen skal kunne sove trygt. Selv ikke etter 27 år og med norske pass, viser det seg.
For nå skal også barn og etterkommere av innvandrere få leve med angsten for at alt kan bli tatt fra deg når som helst. Kjenne på følelsen av at de aldri kan bli helt som oss andre nordmenn, uansett hva de gjør. Kjenne på utenforskapet.
Og vi lar det skje. Vi stemmer på partier som sier at dette er greit. Vi ler av Trump, og så legger vi hodet på puta og sover vår søteste søvn. Det er dette som er Norge i dag. Det er dette som er norsk kultur.
Og det er dette jeg tenker på mens kvelden blir til natt, og toåringen endelig gir seg hen til søvnen og kvilen. At vi, de voksne, burde sove langt dårligere.
Vi burde ligge våkne og vri oss i skam – og gruble på hvordan vi kan hjelpe de svakeste blant oss til å sove litt bedre.
breddefotballfrue@gmail.com