«Hva i all verden er dette?», spurte «Die Polizistin» og trakk en bunke østtyske mark opp fra fotografens bag. Det var første gang ved «Checkpoint Charlie» at noen hadde forsøkt å smugle valuta den veien!
Denne kuriøse episoden fra Berlin flere år tilbake, minnes jeg i disse dager, da det er 25 år siden Mikhail Gorbatsjov trådte tilbake som president (han gikk av 25. desember 1991).
I så å si samme øyeblikk «nedla» han faktisk hele Sovjetunionen, – et umåtelig rike fra Nordishavet ned mot Pakistan i sør, og med flere «lydriker» langt inn mot Vest-Europa og tett inntil Japan i øst.
Med deklarasjon 142-H ble hele den mektige Sovjetunionen formelt oppløst i 15 selvstendige stater med – ikke uventet – Russland som den mektigste.
30 millioner mennesker var «sluppet fri», om det kan uttrykkes på den måten. I beskjeden grad angikk dette til og med lille Norge. Vår lille militære grensestyrke lengst i nord kunne trekkes tilbake.
Og for å ta det enda mer minimale: Nå kunne nordmenn også fiske i grenseelva Tana i Finnmark fra begge bredder.
Her svarer statsministeren på Leons (19) påstand om at hun begår et generasjonsran
Men tilbake igjen: Hvordan gikk det med vår venn fotografen – den antatte boksmugleren? Han fikk ti minutter på seg til å finne noe han kunne bruke pengene på.
Nærmeste mulighet viste seg å være en bokhandel. Her fant han – som det eneste – en mengde politisk oppbyggelig østtysk litteratur – kom seg tilbake – passerte grensen – og dumpet raskt alt lesestoff i et søppelspann!
Et godt stykke senere fulgte den trolig største endringen i Europas etterkrigshistorie: Gorbatsjov svingte sin elegante grå hatt fra balkongen – holdt sin historiske tale, lyset ble slukket – og det hele var over!
Muren var borte. Nå ventet det antatte «paradiset», først og fremst det overdådige, syvetasjes varehuset Ka-de-We (Kaufhaus des Westens), i sin tid taktisk plassert tett inntil muren med alle sine elegante, «flashy» reklamelys. Lik Harrods i London, var det en såkalt drøm av et varehus – struttende av trøfler og rosa champagne og alt det andre du ikke har behov for hvis du ikke er millionær.
De «nye» tyskerne hadde alle fått en «gave» – en vesttysk mark, omsettelig i det paradiset de i årevis hadde sett på andre siden av «Die Mauer». Men gaven holdt knapt nok til en enslig øl – for her var prisnivået noe helt annet enn det de var vant til.
Les også debattinnlegget: «De kaller voksne for vanlige kunder, mens skoleelever må stå i kø»
Så østtyskerne trakk seg tilbake til sine gamle, røykfylte «bierstuben» hvor de i hvert fall hadde råd til en øl eller tre. Og de fleste ble der de var, slik det ofte også er i den såkalte vestlige verden der penger bygger stadig nye klasseskiller.
For vest er fortsatt vest – og øst er så definitivt øst i Berlin. De få som etter hvert bygde seg opp merkantilt og økonomisk, flyttet vestover mens de fleste økonomisk uberørte ble der de var. Å søke noe nytt, noe antatt bedre, krever ikke bare initiativ, men også penger.
Og i dag? Er det blitt bedre i verden? Ikke slik mange hadde drømt om. Rundt oss møter vi en ny generasjon autoritære ledere – i Russland og Tyrkia for å nevne et par skrekkeksempler. Det handler først og fremst om sensur, trusler og undertrykking av ytringsfrihet.
Og i USA – frihetens land som det en gang het – sitter i dag en Trump ved skrivebordet i Det hvite hus og underskriver dekreter – hvis han da ikke sjikanerer og æreskjeller mennesker og folkegrupper på Twitter.
Omkring han – og fortrinnsvis bak ham – står en skiftende flokk tilhengere, til dels også spyttslikkere, med foldede hender og følger hans omhyggelige signatur.
Så holder han det opp mot fjernsynskameraet. Her står det Donald Trump. Kan alle se det? Ikke et glimt av idealisme og glød – som hos en Martin Tranmæl – om jeg gu’bedre – skulle nevne ham i samme åndedrag.
Bare et eneste ønske om å være Trump, ingenting annet. Det er rett og slett nifst …
Hør våre kommentatorer og ukas gjest Ola Borten Moe snakke om den politiske situasjonen foran partienes landsmøter og tilstanden i norsk likestilling foran 8. mars
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter