«Nei, jeg er ikke undertrykt», sa jeg så ærlig jeg kunne. Det var tidlig 1970-tall og jeg skjønte straks at svaret var feil.
«Men mora di er vel undertrykt«, forsøkte lederen. Jeg var på studiesirkel i Kvinnefronten. Svaret måtte igjen bli nei. Min mor var en sterk, selvstendig og på mange måter imponerende kvinne. Det falt meg ikke inn at noen av oss kunne kalles undertrykt. Ikke en gang bestemor, som hadde satt ni barn til verden.
Andre kvinner, derimot! Husmødre, industriarbeidere, lavtlønte kvinner i sliteyrker, for ikke å snakke om kvinner i fattige land. På studiesirkelen lærte jeg om den systematiske undertrykkingen kvinner ble utsatt for i all verdens land. Det handlet om å se seg selv i en større sammenheng. At mitt forhold til Kvinnefronten ble kortvarig, skyldtes at jeg etter hvert forstod at fronten av kvinner ironisk nok var et underbruk under machogutta i AKP (m-l). Jeg ville ikke være en av Pål (Steigan) sine høner.
I dag er vi kommet til den årlige oppsummeringsdagen, 8. mars. Det må være lov til å si seg ganske fornøyd med utviklingen her i landet, både på egne og andre kvinners vegne.
Kvinners kamp for rettferdighet og likestilling har gått i bølger. Akkurat når en seier er nådd, dukker det opp nye utfordringer. Hvem skulle tro at unge kvinner skulle bruke tusener på å fikse på underlivet sitt, fordi de føler at kjønnsleppene ikke tar seg godt nok ut? Dit er vi nå kommet. Kvinner har alltid strevd under et kolossalt skjønnhetstyranni. Forsterket av trykket gjennom sosiale medier, den medisinske utviklingen og velstanden, er tyranniet nådd ned til de mest private kroppsdelene. Det er trist.
Det er opprørende at så mange kvinner blir utsatt for vold, mishandling og overgrep. At kvinner som vil ut av vanskelige parforhold, risikerer livet. At kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, at det fortsatt er vanskelig for kvinner å nå til topps, spesielt i næringslivet. At kvinner som står frem med skarpe meninger, blir trakassert og latterliggjort.
Vi som vokste opp på 50- og 60-tallet ante ikke hva som skulle komme. Vi levde i et helhvitt samfunn der kvinner og menn hadde sine klart adskilte roller. Mor gjorde husarbeidet, også om hun var yrkesaktiv. Far var fjern. Alle som hadde en posisjon i samfunnet, var menn.
Vi jenter opplevde sterke begrensninger i hva vi kunne gjøre og hva guttene fikk lov til. Jenter ble passet på, særlig etter at vi var konfirmert og begynte å gå på fest og få oss kjærester.Vi måtte for all del ikke komme hjem med «lausunger». Vi hørte skrekkhistorier om jenter som hadde havnet i «uløkka» og som hadde prøvd å kvitte seg med fosteret på de grusomste måter. Vi som hadde mødre som var bitre over at de ble nektet å gå de skolene de ønsket, visste hvor viktig det var å skaffe seg en utdannelse, jobb og aldri bli økonomisk avhengig av en mann. Sammen med p-pillen var dette grunnlaget for kvinnefrigjøringen.
Stadig flere dyktige kvinner kom inn i politikken fra 1970-tallet. Vi kan takke dem for mye, ikke minst retten til selvbestemt abort og det at de banet vei for stadig flere kvinner på alle nivå i samfunnslivet. I dag er mennene, spesielt de yngre, integrert i familielivet, mye takket være mild tvang fra myndighetene. Til stor glede også for mennene selv.
Takket være utviklingen av velferdsstaten og Lånekassen, kunne både unge kvinner og menn fra alle lag strømme inn på høyskoler og universitet. I dag utgjør kvinnene flertallet på studier som gir dem innpass høyt opp på samfunnsstigen. Nå er både legekontor og prekestoler i kirkene i stor grad bemannet (!) av kvinner. Ja, selv i mediehusene har vi fått kvinnelige ledere. Så sent som i 80-årene var norske aviser skrevet av menn, om menn og for menn.
Nå snakkes det om en fjerde bølge i kvinnekampen. Den handler mye om hvordan kvinnebevegelsen skal håndtere de nye problemene som globaliseringen og den medisinske utviklingen har gitt. Det er lett å støtte transpersoners kamp for forståelse, selv om det er vanskelig å godta at det er en kvinnesak å få inn et tredje kjønn og begrepet «hen». Hva med muslimske kvinner, deres kamp og deres hodeplagg? Her har kvinnebevegelsen vært uklar. Den som har gitt kvinnekampen en ny «kveik», er USAs nye president. Han har vist at nedvurderingen og forakten for kvinner fortsatt er rotfestet også i liberale samfunn. Med hans «pussy»-grep har kvinner verden over fått en ny felles fiende.
Vi har fortsatt mye å være sinte for.