Maset om mediene

Sett fra sofaen er den norske offentligheten blitt et merkelig sted. Ofte ligner vi et land i dyp konflikt. De verste skyttergravs-krigene føres i sosiale medier, der angrep møtes med angrep. Og midt i skuddlinja står de tradisjonelle mediene og fekter med armene.

Noen å hate

Det er vanskelig å forstå om fektingen er et forsøk på å dempe gemyttene eller bare unngå å bli truffet. Sikkert er det at ingen av delene virker. Det er som om all debatt i Norge stadig oftere handler om journalistikken som fag. Kjernen i en sak blir underordnet, mens måten saken omtales på engasjerer.

Sett fra sofaen er det trøttende. Det er som om vi aldri diskuterer noe som helst, aldri kommer til bunns i noe, men heller skraper som gale i et ferniss av retorikk, formulering og metode.

Kampen for troverdigheten

Siden Donald Trump ble valgt til president i USA, har det gått inflasjon i begrepet «fake news». Det har nå mistet sitt reelle meningsinnhold. Selv vet jeg ikke lenger hva det betyr. Det lades med begrepet i alle skyttergraver.

Ingen sak er nemlig for stor til å føre mediedebatt. Eksemplene fra de siste ukene er mange.

Vi så det da NRK-journalist Anders Magnus laget kritisk journalistikk om forholdene på Oslos østkant. Det står kanskje ikke så bra til med integreringen? Vel, debatten etterpå har stort sett handlet om at dette var et slett stykke journalistikk.

Adresseavisen får stadig flere digitale lesere

Dårlige kilder, blir det sagt. Forutinntatthet og tabloide tilnærmelser. Mange har påpekt dette gjennom andre kildehenvisninger, samt avsløringer om journalistenes arbeidsmetoder (som ifølge enkelte i sosiale medier handlet om å bekrefte en bestemt vinkling, nemlig at det er «svenske tilstander» i Oslo).

Mediedebatt er viktig. Det journalistfaglige er selvsagt interessant. Men det er ikke den eneste interessante. Hvorfor kan vi ikke diskutere integrering? Antakelig fordi det er mye, mye vanskeligere.

Kommentator Sven Egil Omdal har også fektet i skuddlinjen. Han skrev et innlegg på Facebook om hvordan statsråd Sylvi Listhaug bruker det kristne korset som politisk symbol. Det helt legitime argumentet hvilte på et premiss, konstruert av Omdal, som rent faktisk var feil: Det finnes nemlig flere bilder i Scanpix-basen av Listhaug der hun bærer korset, også fra tiden før hun ble statsråd.

Godt grunnlag for å sikre kritiske medier

Slik la han opp til smash for sine meningsmotstandere, som påpekte feilen. Etter at Listhaug kom på banen for å karakterisere det hele som «det mest nedrige angrepet» noensinne, endte det med Facebook-storm i Omdals kommentarfelt. Det å være journalist ble blant annet omtalt som «en diagnose».

Selv var jeg raskt ute med å lete i Scanpix-basen, fordi Omdals premiss virket for godt til å være sant. Det var det også, men etterpå angret jeg. Ikke fordi jeg gjorde en privat faktasjekk – og ikke fordi jeg var opprørt over at Omdals helt tydelige premiss var feil, men fordi alt etterpå handlet om å telle kors.

VG gjorde en grundig gjennomgang, hvor de fant enda flere bilder av Listhaug med kors-smykke. Men ingen husket lenger hvorfor vi lette etter kors. Saken ble til mediedebatt og -kritikk, der meningsinnholdet i Omdals argument var glemt. Argumentet ble ikke diskutert, bare metodebruken bak premisset.

Også Adresseavisens dekning av sakskomplekset rundt Ap-topp Rune Olsø har tendert til å bli en rendyrket mediedebatt. I sosiale medier har Olsø for eksempel postet et bilde med teksten «FAKTA». Under angriper han en rekke påståtte uredeligheter fra Adressajournalistene.

Politikerne må få opp farten, mener utvalget

Jeg jobber ikke lenger i redaksjonen og vet ikke om Olsø tar feil. Men sammen med sine meningsfeller føyer han seg i hvert fall inn i en samtidig tradisjon for å dreie debatten bort fra kjernen i den faktiske saken – etikk for politikere – og mot en diskusjon om journalistikk.

Dårlig journalistikk er dårlig. Den bør avkles. Men forsøkene på å avkle virker stadig oftere som et substitutt for å diskutere noe mer grunnleggende. Maset om mediene er blitt litt for billig ammunisjon, brukt til avledningsmanøvrer.

Og sett fra sofaen bråker det uforholdsmessig mye.