Den første lørdagen i mars var en kvart million demonstranter ute i gatene i London, i protest mot Cameron-regjeringens mishandling av den offentlige helsetjenesten i England. Du har ikke hørt noe om det, nei?

Ikke så rart. For det har vært helt taust i norske medier om den saken.

Og det handler jo heller ikke om den norske helsetjenesten. Men om den som i sin tid var modell for den norske, da etterkrigstidens velferdsstater og helsevesen var på politikernes tegnebrett.

Den britiske National Health Service, NHS, den som mange omtaler som deres mest elskede institusjon.

Den som siden 1948 har gitt alle briter tilgang til gratis, det vil si skattefinansiert, helsetjeneste.

Og som nå enda en gang driver tusenvis ut i gatene med rop og plakater. «Ikke ta den fra oss!» «Save our NHS!»

Les også: Pasientblikket nedenfra

Mange av oss, også i Norge, ser nå med sorg og mistro på hvordan verdens mest kostnadseffektive og rettferdige helsetjeneste skritt for skritt blir stykket opp og satt ut på anbud.

Vi hører om stadige konflikter om anbudsbetingelser og økende millionbeløp til økonomer og jurister, og om hvordan de offentlige sykehusene nå åpner private sengeposter for de rikeste.

Vi som er tilhengere av en offentlig og likeverdig helsetjeneste for alle, vi uroer oss. For, som det lyder i en variant av Frank Sinatras sang om New York: «If they can make it there, they can make it anywhere».

Hvis den engelske helsetjenesten nå «amerikaniseres», som mine kolleger der borte kaller det, hva da med vår?

Til tross for manges uro og kritikk, og sett i det store internasjonale perspektivet, står det ikke så aller verst til hos oss.

Les også debattinnlegget: Hvorfor i alle dager får Koteng bygge på Olav den helliges grav?

Vi har fortsatt en helsetjeneste der likhetsidealene står sterkt, og der behandling og omsorg skal tilrettelegges etter medisinske behov, og ikke etter lommeboka.

Men egenbetalingen øker på mye av det vi driver med, og det private helsemarkedet er ikke lenger ubetydelig – mer i Oslo-området enn i resten av landet, riktig nok.

Markedet, med sin ubetvingelige trang til å skape ulikhet, banker på døra, også til andre deler av helsetjenesten.

Det er derfor jeg oppfordrer mine kolleger til å holde et vaktsomt blikk på England. Fortellingen om hvordan det en gang så stolte NHS nå mishandles av den ene engelske regjeringen etter den andre er i sannhet noe å lære av.

Det begynte med Margaret Thatcher og hennes ideer om å introdusere anbud og konkurranse sent på 1980-tallet. Det fortsatte med Tony Blair og hans Labour-regjeringer, som innførte omfattende telle- og måleregimer og økonomiske incentiver som vesentlig drivkraft.

Les også debattinnlegget: NTNU-forelesere stopper studenter som stiller kritiske spørsmål

Det var også under dette Labour-regimet at det ble igangsatt store offentlig-private samarbeider om bygging av sykehus, med langsiktige leieavtaler som nå tapper deres helsetjeneste for 2–3 ganger så mye som det ville kostet om NHS hadde bygget selv.

Men verst ble det da de konservative, toryene, kom til makten med David Cameron i 2010, og lanserte en storstilt ombygging og oppstykking av hele deres NHS, med den så omstridte Lansley reformen fra 2012 – den som har åpnet opp for det store internasjonale markedet av såkalte helsetjenesteleverandører. Fremst blant dem står Richard Branson, han med sitt internasjonale Virgin-selskap i skatteparadiset sitt på jomfruøyene.

Vi som ser dette utenfra tror knapt det kan være sant. Vi undrer oss over at ikke velgerne der borte selv reagerer på at nær halvparten av alle «lordene» i overhuset, de som vedtok den siste reformen, har økonomiske interesser i de private helsetjeneste-selskapene.

Les også kronikken: Redsel og angst sitter nå i veggene på min arbeidsplass

Vi undrer oss også over at ingen der borte later til å bry seg om at regjeringen har greid å skape en snart årelang uforsonlig konflikt med de underordnede sykehuslegene i NHS. Senest for 14 dager siden var de ute i streik igjen.

Utmattende, sier mine engelske venner. Sultefôring med hensikt, sier andre, og mener dette er en bevisst strategi fra toryene for å få åpnet denne store velferdens pengesekk for private investorer:

Først underfinansierer man og skaper krise, så kommer folks misnøye med den offentlige helsetjenesten, forutsigbart – og deretter kan lordene lettere la private overta.

Men så mistenksom går det vel ikke an å være?

Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om hvordan Venstre-lederen forbereder landsmøtetalen og hvordan det står til med samarbeidet mellom Venstre og regjeringspartiene.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter