Det er ambisjoner på Trondheims vegne som må drive oss. Ikke mindreverdighetsfølelse overfor hovedstaden.
Lokaliseringsspørsmål er norsk politikks fremste fetisj. I lokaliseringssaker kan en kaste alle krav en ellers opererer med – kravene til saklighet, etterrettelighet, og perspektiv – over bord, og holde kraftfulle og pompøse taler på vegne av egen stamme.
Lokaliseringskamper vekker også sterke følelser. Det ble jeg minnet på da jeg leste Adressa-lederen om sentralisering og Oslo-arroganse for en måneds tid siden.
LES OGSÅ: Arrogansen i Oslo har fåt et ansikt
LES OGSÅ: Bare Oslo-makta tjener på bykamper
«Arrogansen i Oslo har fått et ansikt» var overskriften.
Jøss, tenkte jeg. Adresseavisen har jo utviklet seg mye de siste par årene, tenkte jeg. Avisa løfter flere viktige debatter, har en mer vital kommentaravdeling, tar opp flere viktige motsetninger, og ikke minst tør de å ta stilling – og selv om jeg ofte er uenig med avisas politiske linje, er det et ubetinget gode i ei tid der voldsomt tap i annonseinntekter og kyniske politikeres undergraving av medienes troverdighet er det som preger utviklingen.
Og nå skulle altså avisa gå løs på Oslo-makta!
Var det regjeringens massivt sentraliserende politireform eller den tvangsmotiverte kommunesammenslåinga som skulle få unngjelde?
Nei, det var visst byrådsleder i Oslo (!), Raymond Johansen, som ifølge lederen var Oslo-arrogansens sanne ansikt, fordi han var mot utflytting av arbeidsplasser.
LES OGSÅ: Kommentar i BT: «Vær så god, Trondheim. Kyss og klem, hilsen Linda»
Det skal mye vrangvilje til for å la seg ryste over at en kommunes politiske ledelse jobber for arbeidsplasser i sin egen kommune. Det er ikke Raymond Johansen som sentraliserer makt i Norge. Det er det statsministeren – som deler Adresseavisens politiske grunnsyn – som gjør. «Her kunne vi holdt et foredrag for Johansen om maktforholdene i Norge sett fra utsiden av ring 3 i Oslo. Vi nøyer oss i stedet med å ønske ham god bedring», skrev Adresseavisen.
En skulle tro avsenderen for budskapet var en liten, utsatt kommune, tappet for jobber, lensmann og lokalsjukehus. Og ikke den største avisen i en dominerende regionhovedstad, med kraftig befolkningsvekst, landets største universitet, et nytt gigasykehus, og plassert i en del av landet med svært positiv økonomisk utvikling sammenlignet med krisa som har rammet Sør- og Vestlandet. For all del: Det er lite kledelig å klage over å miste arbeidsplasser når en selv sitter i hovedstaden, omgitt av befolkningsøkning, store statlige arbeidsplasser og økonomisk vekst.
LES OGSÅ: Hundrevis av statlige arbeidsplasser ut av Oslo
Men gjelder det kun Oslo?Anvendte Adresseavisen sin kunnskap om «maktforholdene i Norge» da plasseringen av Norsk Helsearkiv sto mellom storbyen Trondheim og innlandets Tynset? For jeg synes tvert imot å huske at Adresseavisen kunne melde at «regjeringen velger å prioritere arbeidsplasser i distriktene, fremfor å følge de faglige anbefalingene» da arkivet ble bestemt lagt til Tynset.
Lot Adresseavisen «maktforholdene» veie særlig tungt da de (med undertegnede på laget, for all del) drev kampanje for å legge landets hovedflybase i timeavstand fra Trondheim, med medfølgende omfattende flytting av arbeidsplasser fra Nord-Norge? Har avisa «holdt et foredrag» om viktigheten av å fordele makt og legge sentrale funksjoner til nordfylket, når Trøndelag nå blir ett, og et samlet sivilsamfunn gradvis vil relokaliseres til Trondheim?
Maktfordeling må bety en faktisk jevn fordeling av makt og oppgaver over hele landet. Om en vil legge opp til nevehytting mot «konkurrerende» storbyer må en gjerne gjøre det, men det tar seg ikke godt ut å late som om det er desentralisering og maktfordeling det handler om.
Da er det mye bedre å si rett ut: Jeg er glad i byen min, og derfor vil jeg ha investeringer og arbeidsplasser hit. Sant er det og!
Det er ambisjoner på egne vegne, ikke mindreverdighetsfølelse overfor hovedstaden, som må drive oss. Det er helt andre steder enn Trondheim som mest trenger en slutt på regjeringas sentraliseringsiver og sammenslåingsmas.
Og om vi skal lekse opp om arrogansen i Oslo – er nå vi i storbyen Trondheim helt sikre på at kommunene rundt oss, og ikke minst i Nord-Trøndelag, føler at vi i stor nok grad lytter til dem?