Skal vi snart begynne å snakke om at store deler av det norske bygdelandskapet ikke ser ut i måneskinn?

I gamle dager bodde folk mer ubekvemt enn vi gjør i dag. Samtidig var 1800-tallets bygdelandskap preget av én kvalitet som vi har mistet, nemlig ideen om at husene man bygde skulle forholde seg til sine omgivelser. En klisjé for å beskrive gamle våningshus som trønderlåner, er at de ble planlagt utenfra og inn. Beboerne måtte akseptere at deres bekvemmelighet inne i huset var underordnet den fasaden som var med på å forme bygda som huset sto i. Gjorde man ikke det, satte man seg høyere enn sine naboer, og som et gammelt ordtak sa: «fasaden hører bygda til».

LES OGSÅ: Kan Melhus bli et hyggelig sted?

Med gode intensjoner for menneskenes livskvalitet kullkastet modernismens ideologer hele denne tenkningen. Folkets behov for bekvemmelighet ble ved første halvdel av 1900-tallet det styrende prinsippet for den videre planleggingen av det bebygde landskapet. For den eldre byggeskikken ble dette synlig ved at man begynte å ombygge trønderlånene innenfra og ut med husmorvinduer og vilkårlige tilbygg. Uten hensyn til den gamle ideen om at det ytre hørte bygda til, var det nå de inni huset og deres ønsker og behov som helt og holdent skulle omforme det bebygde landskapet.

LES OGSÅ: Grunneiere blir hardt rammet av ny motorvei.

I etterkrigstiden kom den moderne boligbyggingen som en ny bølge og det ble tegnet hus og etter hvert hele grender innenfra og ut. Mye av dette ble gjort med kvalitet, men denne utviklingen ga nådestøtet til den regionalt og lokalt særegne byggeskikken i Norge. Et husbankhus ser likedan ut i Vadsø som i Bjugn og i Lillesand. Det eneste ved det bebygde landskapet som i dag forteller deg at du er på et bestemt sted, er den gamle bebyggelsen og ett og annet moderne signalbygg.

LES OGSÅ: Melhus og Skaun sa nei til kommunesammenslåing.

Modernismen var opprinnelig en sosialistisk tanke. Mange av arkitektene som formet bevegelsen var styrt av en idé om at folket levde under et tyranni av borgerlig smak som forringet deres bo- og livskvalitet. Det var jo også noe sant i det. Selv den fattigste husmann strebet på 1800-tallet etter å ikle sin trekkfulle stue høvlet staffpanel og sirlig ornamentert fasadedekor. Etter den moderne tenkningen burde det stakkars mennesket heller bruke sine krefter på å få lys og varme inn i sitt hus enn å løvsage dekor til husgavlene.

I sin streben etter det rasjonelle og bekvemme bidro det modernistiske prosjektet til å oppløse ideen om at den enkelte med sitt hus skal vise hensyn til sine omgivelser. Dette var nok ikke tilsiktet, men ideen om at menneskets behov inne i huset er absolutt overordnet hensynet til husets ytre og til omgivelsene, skapte et monster som nå er i ferd med å ødelegge det norske landskapet.

Modernismen plantet med dette ideen om at funksjonen skulle styre bygningers utseende og at det å tegne noe innenfra og ut var edelt og rasjonelt i seg selv. Denne tenkningen har resultert i at mer og mer av det norske landskapet nå preges av bygninger som er formet uten hensyn til at de skal sees av noen. Eksempler på dette er moderne driftsbygninger for landbruk, industri og varehandel. Det eneste prinsippet som styrer deres formgivning er hensynet til den driften de rommer.

LES OGSÅ: Slik blir nyveien mellom Melhus og Trondheim.

Idet vi beveger oss inn i vårt eget årtusen har også bygningenes plassering i landskapet blitt en mer og mer vilkårlig affære. Fram til på 1990-tallet ble utviklingen av boligfelter styrt etter terrengtilpassede helhetsplaner, men også denne tanken er døende. Husene plasseres nå uten omtanke for det landskapet de står i, der hvor utsikten for den enkelte er best. Bygdene ser snart kun vakre ut fra eneboligenes verandaer.

Den kollektive tanken om at hver og en gjennom sin eiendom har et ansvar for å ta vare på bygdas særpreg er død. Planetatene i de fleste norske landkommuner fungerer i dag mest som instrumenter for å strø sand på den enkeltes byggherres bekvemmelighet, ønsker og behov og for å tilrettelegge for mest og billigst mulig boligbygging. Bygdas form er noe som engasjerer folk, men som ingen lokal myndighet lenger ser ut til å ville forsvare med makt.

Kan vi snart skyte noen hellige kyr og berge opplevelsen av Bygde-Norge?