Masterchef Australia

Reality betyr virkelighet. Og i starten trodde de fleste av oss nettopp det, at dette var observasjoner av virkeligheten. Vi kunne se inn på menneskelig adferd som i en dyrehage. Hele første sesong av Big Brother forbløffet oss og skremte oss. Og en dag hadde noen sex på tv. På ordentlig.

LES OGSÅ: Det store matparadokset

TV selskapene gikk amok. Det kom nye konsept og grenseløse ideer ble klekket ut.

I denne spede begynnelsen ble jeg invitert til å være med som ekspert i en episode av Eldrebølgen. NRK hadde kastet seg på karusellen. Statskanalens opplegg var litt mer forpliktende og litt mindre spekulativt. En gjeng eldre var samlet på en folkehøgskole i Lyngen i Troms. Gjennom noen sommermåneder skulle de lage en revy som så skulle spilles for publikum på Chat Noir.

LES OGSÅ: Lohte-pus vant Farmen-kjendis

I reality snakker deltagerne ofte om de «der ute» og oss «her inne». Etter min visitt blant gamlingene på folkehøgskolen skjønner jeg det godt. Etter kort tid hadde det oppstått en merkelig virkelighet i den gamle skolebygningen. Det virket som om kameraene rundt dem var glemt. Noen av dem snakket i vei om andre deltagere når jeg var alene med dem og overså totalt kameramannen som visselig også var i samme rom. Tvers over skoleplassen lå brakkelignende anneks hvor produksjon og redigering ble foretatt, et mylder av folk som skapte historier ut av det som foregikk i revygruppa. Nå må det sies at denne manipuleringen var av det godlynte slaget, ingen ville noen vondt. Slik er det nok ikke alltid.

Senere har det kommet utallige utgaver, og etter hvert i form av konkurranser. Det reises og pusses opp og ikke minst så lages det mat. Jeg har en mann som verken orker all realityen eller de utallige matprogrammene på tv. Sånn sett er matreality for ham summen av to onder.

Men nå har pipen fått en annen lyd. Vi har nemlig begynt å se Masterchef Australia sammen.

Masterchef Australia er for så vidt det samme som andre Masterchef og kokkeprogram. Men her er det ingen dommere som blir fornærmet hvis maten ikke smaker. De blir mer skuffet, analyserer, prøver å finne ut hva som gikk galt. Ingen deltagere skjelles ut eller stresses. Det gis konstruktive tilbakemeldinger og råd. Og når den nådeløse hjemsendelsen av taperen skal utføres skjer det med oppsummering av alle de rettene som faktisk fikk deltageren videre i tidligere utvelgelser.

Les også: - Jeg holdt på å gå på veggen der inne

For oss som jobber med å trene, undervise eller hjelpe folk til å prestere, er dette en lettelse å se på. I min jobb holder jeg for eksempel ofte auditions som det heter på norsk. Da er det svært vanskelig å kjenne seg igjen i bortskjemte jurymedlemmer på diverse tv-program som raljerer over unge, modige utøvere som kanskje er på tv for aller første gang. Disse programmene er manipulert virkelighet.

Folk begynner å bli lei av ubehaget i oppkonstruerte konflikter og iskald ledelse. Derfor velger nå seerne heller dramaserier og reality taper terreng. De trenger ikke en brølende Gordon Ramsay, det behovet dekker for så vidt Trump på nyhetene. TV kanalene ser dette og legger om kursen. Og det gir resultat.

I Australia har Masterchef blitt kontinentets mest populære program. Det har gitt matinteressen et skikkelig løft. I Norge satser NRK på Anno. Et program som hyller samarbeid, flid og kunnskap.

LES OGSÅ: Fylte lommene med krydder fra Egon

«Kanskje vi skal ta en tur til Australia», sier mannen min mens sausen sprekker for en av deltagerne i på Masterchef. Og når dronebildene sveiper over Bakklandet i sol(!) for så å lande overskyet hos en illeluktende, men glad gjeng i et iskaldt Anno, sukker han. «Trondheim er jo fantastisk vakker da!»