Nettet blir mer og mer en søppeldunk.

Var det verre for noen tiår siden med hjemmebrent og neveslagsmål bak festlokalet sammenlignet med dagens «hatoppgjør» på nettet?

For en sammenligning, vil kanskje noen si. Men det er et relevant spørsmål.

For nettet blir mer og mer en søppeldunk slik de fleste av oss opplever det, til tross for at såkalte moderatorer forsøker å dempe de mest arrige og rå nettskribentene.

For på nettet er det verbale neveslagsmål så å si hele tiden. Det fremsettes de mest rystende beskyldninger, de mest himmelstormende – hvis himmel er rette ordet – påstander og beskrivelser av mennesker som har små eller ingen muligheter til å avsanne, for ikke å si korrigere eller nyansere det som lanseres som fakta.

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Noen å hate

Selvsagt har man tilsvarsretten, men har det noen hensikt når invektivene og sjikanen flimrer forbi som fluer over en møkkahaug, og det siste er ikke et dårlig bilde.

Man kan tilbakevise, avvise, benekte, osv. og det har man rett og – om ønsket – plikt til. Men som det også heter, «ingen røyk uten ild».

Var det dette vi hadde forestilt oss, vi som har sittet – skal vi si – i førstelinjen for en viss skriftlig anstendighet. For på nettet kan man så å si usett skrive av seg aggresjoner – også mot enkeltpersoner. Skal det fortsatt være sånn?

Hvordan møter man alt dette nye digitale søppelet? Forsøksvis med den gamle tilsvarsretten. Som tidligere leder av Pressens Faglige Utvalg (PFU) kan jeg en del om dette, men på digitale medier – der skvaldret tidvis flommer styringsløst – har heller ikke tilsvaret den samme innarbeidede tyngden som i vanlige medier.

Og hvem orker egentlig? – for det handler jo ofte om små, men like grove uetterretteligheter. Også facebook-jihadister skal man ta på alvor. Eller skal man ikke det – selv om det dreier seg om rent søppel?

Les også dette debattinnlegget: Jeg fikk høre at det var forkastelig ikke å være med på dette kjedebrevet

Om jeg nå høres ut som en gammel, mosegrodd gubbe – hvilket jeg troligvis også er – må jeg likevel spørre:

Har de tid eller råd til alt dette? Ja, i hvert fall hvis de bor i Danmark hvor 70.000 unge mellom 15 og 29 år ikke er i jobb eller har gjort seg ferdig med en utdannelse, leser jeg i avisen Politiken. Det er neppe oppsiktsvekkende annerledes i resten av de øvrige nordiske land.

Derfor tar jeg heller ikke igjen overfor de unge, heller ikke overfor den antatte 18-åringen som viser meg «fuck-fingeren», som det heter i moderne tale, når jeg svinger kanskje litt for skrått inn i rundkjøringen etterfulgt av et «helvetes, gamle tulling».

Vi var også ganske rå – særlig på epleslang eller når vi gnisset med harpiks på vinduene til gamle damer.

Les også debattinnlegget: «Da jeg selv var 15, fikk jeg høre at jeg måtte håpe på en mannlig sensor til eksamen, slik at jeg kunne sjarmere han»

Men, la oss innrømme det: Vi var ikke så vanvittig entusiastiske når vi like etter krigen ble «tvangsutskrevet» til potetplukking på bondegårdene oppetter Stjørdalen.

Til gjengjeld slapp vi å gå på skolen en ukes tid. Det var på en måte desserten – om det ikke var – himmel over alle himler – sviskegrøt med fløte på!

Det er altså statistisk bevist at det er de eldste som er mest bekymret, skjønt det er ikke vi som skal leve lengst – i hvert fall ikke statistisk. Det er ikke vi som blir mest utfordret når robotene nå for alvor gjør sitt inntog, og jobber i ufattelige mengder forsvinner.

Det bekymrer meg at Donald Trump er blitt president i verdens mektigste land (skjønt det er jeg neppe alene om), at Syria – den antatte stabilisator i den delen av verden – er i dyp krise både politisk og økonomisk, at «den arabiske våren» aldri foldet seg ut slik det var ventet, at Putin har tatt et rått maktgrep på Russland, at Erdogan har festet et skikkelig nakkegrep på Tyrkia, at klimaforandringene ikke blir tatt på alvor, at ulikheten og utryggheten i Vesten vokser, at EU er i krise, og – for å si det uspesifisert – og alt det andre med minuser i hopetall, bare vokser og vokser

Ikke muntert akkurat! Det var heller ikke meningen.

Hør våre kommentatorer snakke om jålespråk, stygge bygder og litt politikk.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter