Norske ungdommer er mer stresset enn noensinne. Det er flere grunner til dette, men at skolehverdagen er en viktig faktor er det ingen tvil om.

Det er mye de skal forholde seg til. Venner. Familie. Sosiale medier. Og skole. Det går mot vår og russefeiring, mange skal avslutte skolegangen, og ta sine første, vaklende skritt inn i voksenlivet. Man kan bli stresset av mindre.

Bedre blir det kanskje heller ikke at de til stadighet må lese om hvor stresset de er, og her – all den tid jeg sitter og skriver nettopp en artikkel om dette – kan det være på sin plass og øve en smule selvkritikk. Nå vel.

Dette er ikke noe angrep på den norske enhetsskolen – jeg er en varm tilhenger av denne, med etter mange år med barn i skolen har jeg gjort meg noen observasjoner. En av disse er om vi ikke heller bør diskutere organiseringen av skolehverdagen enn lærerne. Jeg er ikke på lærerjakt.

De lærerne jeg som forelder har hatt med å gjøre fortjener all mulig ros og heder, de er samvittighetsfulle og flinke mennesker som vil det beste for barna våre.

Det er ikke hos lærerne årsaken til stresset ligger, men heller i skolens organisasjonsmodell og generelle læreplaner.

Elevene har mange fag, og utsettes for en evig runddans av prøver, innleveringer og framføringer. Elevene har en rekke «sjefer» de må svare for.

 LES OGSÅ: Tid for opprydding, ikke tåkelegging

De har en kontaktlærer som har hovedansvaret, men samtidig har de ofte forskjellige lærer i norsk, engelsk, tysk, naturfag, matematikk, gym og linjefag.

Alle disse har sine mål de skal oppnå, og sine krav de stiller til elevene. I arbeidslivet har man normalt en leder å forholde seg til. Kanskje bør kontaktlæreren få større ansvar? Makt og myndighet til å styre elevens hverdag – i samråd med eleven selv? En tettere oppfølging, der de får mulighet til å ta større grep enn de har i dag?

Hva skolene bruker planleggingsdagene til er jeg usikker på, men at det å spre arbeidsmengde, prøver og innleveringer jevnt på de forskjellige fagene stiller jeg meg tvilende til. Det synes å hope seg opp. Alt kommer på en gang. Det er et avsindig kjør.

Mange i utgangspunktet glade og friske ungdommer forvandles til en flokk stavrende zombier på vei til audition for «The Walking Dead». Noe av det viktigste elevene kan lære er evnen til å reflektere. Men hvordan skal de få tid til det? Det blir mest byer i Belgia.

Fraværsgrensen i videregående skal vi la ligge. Men det er for lite fleksibilitet i skoleverket.

På en arbeidsplass kan mange – hvis de har en jobb hvor de ikke er avhengig av å være på arbeidsplassen rent fysisk - ha muligheten til å jobbe hjemmefra fra tid til annen. Hvis det kommer en rørlegger klokka ti vil flere tillate at arbeidstakeren skjøtter arbeidet sitt fra hjemmet til håndverkeren er ferdig. På videregående blir man myndig.

Man skulle tro at de var i stand til å styre deler av arbeidshverdagen sin selv. Og hvis en attenåring ikke er det, er det da samfunnets ansvar å dra han eller hun gjennom noe de ikke selv vil?

Hvis man skal til tannlegen om formiddagen, og føler at man ligger bra an i faget man har time i tidligere, hvorfor ikke få muligheten til å lese hjemme? Og hvorfor bruke en hel dag på skolen på fag man har stålkontroll i, hvis man hadde hatt større nytte av og sittet hjemme og finjustert kompetansen i differensialligninger?

Som arbeidstaker kan man - hvis man føler at nå er det nok - gå til sjefen og si at man må ha avlastning. Jeg må få ro til å konsentrere meg til å få avsluttet presserende arbeidsoppgaver. Hvis ikke møter jeg veggen. Ledelsen vil ofte ta hensyn. Arbeidstakeren er verdifull. Kostnadene ved en sykemeldt arbeidstaker blir store – på flere enn bare det økonomiske området.

I skoleverket er lite rom for dette. Her er det mer alt eller ingenting. For eleven, altså.

Det går i hvert fall mot vår. Et nytt kapittel starter. Mange tar et friår etter videregående. Det er til å forstå. Sånn bare for å komme seg litt til hektene.

orjangreiff@hotmail.com