Han var heldig og fikk en behandling som tok knekken på kreften. Men sju år etter at legene erklærte ham for kreftfri, er han fortsatt ikke frisk.
Håvard Aagesen føler at han befinner seg i en uoversiktlig sone mellom syk og frisk. Han har beskrevet sine opplevelser med kreftbehandlingen i boka «Ingenmannsland» som nylig ble utgitt på Press forlag.
Det er en viktig bok om et problem som helsevesen og politikere i liten grad har vært opptatt av. Senskader og ettervirkninger av kreftbehandling kommer ofte også som en stor og negativ overraskelse for mange som har overlevd behandlingen etter en kreftdiagnose. Det blir stadig flere av oss, uten at samfunnet er skikkelig beredt til å håndtere problematikken.
LES OGSÅ: Skrev om tilværelsen i "Ingenmannsland"
Aagesen beskriver inngående sine opplevelser fra han gikk ut dørene på Rikshospitalet og legene hadde sagt at han ikke var syk lenger. Han hadde vært gjennom en tøff behandling med cellegift og stråling etter at han fikk kreft i strupen. Han trodde at han snart skulle være tilbake i sitt gamle liv som travel kommunikasjonsdirektør i Rederiforbundet.
Slik skulle det ikke bli. Han var svært sliten, følte seg alltid trett og slet med stråleskader. Han fikk stadig nye ettervirkninger etter den tøffe behandlingen. Sju år etter operasjonen innser han at livet aldri blir som før, men det kan fortsatt være meningsfullt. Bare svært annerledes.
Vi er mange som er blitt behandlet for kreft som kan kjenne oss igjen i boka til Aagesen. Vi som har fått den skremmende diagnosen, blir tatt godt vare på. Det settes inn store ressurser på å gi kreftpasienter den aller beste behandling. Enorme summer brukes til forskning om kreft. Tidligere diagnostikk og bedre behandling gjør at stadig flere heldigvis overlever .
Antall krefttilfeller øker i takt med et økende antall eldre. Årlig får rundt 30 000 nordmenn en kreftdiagnose. I dag finnes det omkring 250 000 nordmenn som lever fem år etter diagnosen. Hvordan de overlevende har det, har det helt til det siste vært liten opptatthet av.
LES OGSÅ: Flere får kreft
Litt grovt går det an å si at kreft er sykdom, noen ganger dessverre også døden, på første klasse. Kreftforeningen er en av de sterkeste pasientorganisasjonene vi har, en mektig pressgruppe for kreftrammedes interesser. Blant helsepersonell gir det status å arbeide med og forske på kreft. Det er laget flere nasjonale handlingsprogram for en bedre kreftomsorg, og kreft omfattes av en interesse som knapt blir noen annen sykdom til del.
Det samme gjelder dessverre ikke den store gruppen som ikke lenger har kreft, men som heller ikke er friske.
Da daværende helseminister Jonas Gahr Støre i 2013 la frem sin nasjonale kreftstrategi «Sammen – mot kreft», var målet å gjøre Norge til et foregangsland innen kreftomsorg. Vi skulle bli best på informasjon og kommunikasjon med pasientene, utvikle flere og bedre pakkeforløp, som er standardiserte løp for å sikre den beste behandling for de fleste kreftdiagnoser. Norge skal bli et foregangsland innen forebygging, og flere skal overleve og leve lenger med kreft.
Bare en halv side er viet rehabilitering, én side handler om seneffekter etter kreftbehandling. Det er nokså symptomatisk hvor lite konkrete tiltakene her er. Det er uklart hvordan vi som samfunn skal håndtere det som overlege Frode Skanke ved LHLs Rehabiliteringsklinikker på Røros kaller en «tsunami av overlevere».
Den består av alle de som rammes av unormal tretthet, også kalt fatigue, som sliter både fysisk og psykisk etter en behandling som har tappet dem for krefter, hukommelse og konsentrasjon. Det er lange ventelister til de få tilbudene om rehabilitering vi har. Svært mange kreftoverlevere kommer seg ikke tilbake i full jobb igjen, og må leve av det de får via trygdesystemet. For mange betyr sykdommen og ettervirkningene økonomisk tap.
LES OGSÅ: En tsunami av kreftoverlevere
Alle vi som har fått behandling for kreft har all mulig grunn til å være takknemlige. Vi kan betale vår skatt med glede. Men helsemyndigheter og politikere må øke innsatsen for å følge opp den store gruppen som sliter etter behandlingen.