Norske arbeidere hadde en stolthet, en klassebevissthet og en kampglød som er borte. Nå må 1. mai fylles med et annet engasjement.
Jeg har dukket ned i en annen tid, en tid da arbeiderne gikk i tog på 1. mai. De hadde ikke hytte å reise til, ikke hage å stelle i, ikke penger til å pusse opp, og 1. mai var ikke en fridag, men en kampdag.
Jeg har vært på Folkemuseet på Sverresborg og sett på gamle arbeiderfaner. Mange av dem er over hundre år gamle, og de ble flittig brukt den gangen 1. mai var en kampdag som det var synd og skam å sluntre unna. Å skulke var et klassesvik, et ord bare de aller ivrigste sosialistene bruker i dag.
Var du arbeider, skulle du stille frisk og opplagt i de fineste klærne du hadde. Du skulle gå i tog sammen med arbeidskameratene, du skulle stille deg bak harde, men rettferdige krav om bedre arbeidsforhold, og antakelig ville du være stolt av å gå bak fagforeningsfanen.
Mye arbeid var lagt i den, det så jeg på Sverresborg. 145 faner fra Trondheim, Orkanger, Løkken, Meldal, Støren, Ørland og andre steder ligger lagret i digre skuffer på Folkemuseet. De er slitt. Noen holder på å falle fra hverandre, men de utstråler kraft og engasjement, og de forteller historier om hvordan norsk arbeidsliv, ja hele Norge, er fullstendig endret.
LES OGSÅ: 120 000 var arbeidsledige i februar
Én av fanene framstiller arbeideren omtrent som Kristus, som en frelser med enorme krefter. Fanen tilhører klubben ved Throndhjems Mekaniske Værksted. Den er i gul, falmet silke og er prydet av et stort, slående bilde: En lettkledd og barbeint mann støtter seg på en hammer som hviler mot en ambolt.
Han er tankefull, kanskje fordi han pønsker ut en ny strategi i den evige kampen med arbeidsgiverne, men han er full av kraft; han bygger Norge. Ved siden av ham ligger en dampmaskin og en turbin. I bakgrunnen ser vi en fabrikk og et dampskip på fjorden. Scenen er TMV, der folk i dag bor dyrt på Nedre Elvehavn og drikker kostbar IPA på Solsiden. Hvis tidligere tiders TMV-arbeidere hadde blitt frosset ned og vekket til live i dag, ville de gjort store øyne.
LES OGSÅ: Tidligere LO-leder Yngve Hågensen snakket mest om solidaritet da han var i aksjon på 1. mai i fjor.
Det er ikke sikkert de ville ha mislikt alt som har skjedd mens de var nedfrosset. De kunne nok klaget over uvettig forbruk og mangel på solidaritet, men Norge har fått den velstanden de kjempet for. I én forstand fikk de rett i at «seiren følger våre faner». Veien fra den kristusliknende arbeideren i verkstedet til dagens bekymringsløse forbruk, er norsk samfunnsutvikling i et nøtteskall.
En rekke faner på Sverresborg tegner tilsvarende bilder av den stolte arbeideren. De fleste av dem er fra årene rundt 1900, da en rekke fagforeninger oppsto. De forteller om yrker som for lengst har forsvunnet og om yrker der maskinene har overtatt det meste av arbeidet: Både kjedelarbeiderne, skotøiarbeiderne og gasværkarbeiderne hadde egne foreninger.
Kaiarbeidernes slagord var enighed fremfor alt, og da tenkte de nok ikke på enighet med fienden, kapitalistene, men på enighet innad i foreningen. Andre slagord som pryder fanene er Frihet! Likhet! Broderskap! 8te Timers normal Arbeidsdag og Leve solidariteten, enighed gjør sterk.
LES OGSÅ: Hadia Tajik manet til kamp tross uenighet om EØS
Mellom fagforeningsfanene finnes også demonstrasjonsfaner med paroler. En av dem skriver seg fra 30-tallet: «Vi vil ut av Arbeidsløshetens grå hær. Gi oss arbeid.» En annen forkynner «Frem Arbeidere mot Dyrtiden. Vi har Magten!»
Arbeiderne fikk faktisk makta. Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen og alle de andre arbeiderpartistatsministrene som fulgte, preget det nye Norge. Partiet fikk nærmere halvparten av stemmene under flere valg på 50- og 60-tallet. 1. mai-togene ble tynnere og tynnere.
I dag drar arbeiderne heller på hytta. De steller i hagen, oppsøker snøen på fjellet, tar en tur med båten eller ei langhelg i Barcelona. Har 1. mai dermed utspilt sin rolle?
Dagen er mer anerkjent enn noen gang. Bøndene har for lengst sluttet å spre møkk, og sentrale Høyre-politikere snakker pent om behovet for en arbeidernes dag.
Noen mener dagen trengs fordi Norge fortsatt er et klassedelt samfunn. Men om arbeiderklassen fortsatt finnes, er et definisjonsspørsmål. Mange arbeidere har i hvert fall god råd, og noen stemmer like gjerne på Fremskrittspartiet som på Arbeiderpartiet.
Når gamle dagers krav er innfridd og de politiske motsetningene i Norge er svært små, må 1. mai få et nytt innhold. Slaget om åttetimersdagen er vunnet. Den ble innført for 98 år siden, to år etter den russiske revolusjon.
Likevel er det fortsatt saker å kjempe for, saker som engasjerer mange. Misnøyen og følelsen av utenforskap som ga oss brexit og Trump, finnes også i Norge. EU, globalisering, midlertidige ansettelser og faren for sosial dumping er andre stikkord.
Det er nok å engasjere seg i, uansett hvor man står politisk. 1. mai er dagen da man kan si fra. Hvis man lar Kristus på TMV være historie, kvitter seg med parolene fra 50-tallet og lager nye som passer for vår tid, kan det til og med hende at enkelte lar være å dra på hytta.