Jeg savner lyden av vår. I år også. Den viktigste vårlyden er borte, kanskje for godt.

En klukkende vårbekk er godlyd, som knasingen av grus under skoen. Noen trekker frem gromlyden fra de første motorsyklene eller dunkingen fra russebilene. Der er ikke jeg. Like lite liker jeg brummingen fra høytrykksspyleren, eller småborger-kalasjnikoven som noen kaller den. Moderne vårlyd er ikke min greie.

Vi som er glad i vinteren, setter minst like stor pris på vårtegnene som andre. Snøsmeltingen, den første hestehoven, tepper av hvitveis, eller symre for den som vil være litt mer poetisk.

Min lyd av vår … Den er borte, utdødd, drept av samfunnets fremskritt og grådighet. I disse dager savner jeg disse lydene ekstra sterkt.

Du begynner vel å bli utålmodig nå? Vel, etter som du henger med så langt, fortjener du å få svaret. Lyden av vår kom med vipa og storspoven. Jeg sier kom, for nå er disse sikre vårtegnene borte der jeg bor. Vipa har jeg ikke sett flakse over de første barflekkene på lang tid, og ikke har jeg hørt storspovens sang på flere år. Det som var et lite orkester av disse rare langnebbede skapningene som trillet den sorgfulle lyden sin som dråper over terrenget, er i beste fall en og annen solist.

Det lyriske i storspovens sang, inspirerte faktisk komponisten Olivier Messiaen til å bruke den i et av sine verker.

Begge disse artene har skremmende tilbakegang. Bestanden av storspoven er mer enn halvert siden 2000, og for vipa går det enda dårligere. Begge er rødlistet som arter med risiko for å dø ut. Vipa som var en karakterfugl i kulturlandskapet, er nå kategorisert som «sterkt truet», mens storspoven inntil videre er «sårbar».

Det moderne landbruket har mye av skylden for vipas tilbakegang. Intensiv drift går ikke sammen med vipas formeringssyklus. Gad vite hvor mange tusen vipeunger som er slukt i fôrhøsterens gap? Eller kanskje vi skal være like glad vi ikke kjenner detaljene om den massakren?

En annen årsak er at våtmarkene dyrkes opp, gror igjen og forsvinner. Våtmarksområder, enten det er inne i landet eller i fjæra, er under konstant press. Naturverdiene taper mot samfunnsmessige fremskritt. Argumentet er gjerne at det ikke er så farlig om vi tar litt, for det er så mye igjen. Det blir litt som med kjerringa i eventyret. «Tar du den, så tar du den». Med den forskjell at dette eventyret ikke ender godt.

For få år siden var våtmarksområdet Hotran i Levanger som var truet. Tusenvis av kortnebbgås brukte dette spiskammeret sammen med andre gjess og ender og vadefugler. I Orkdal er elvedeltaet av Orkla blitt industriområde og elva er sluset gjennom en forbygging av kampestein. Det som er igjen av Gjølmesfjæra, er under press. Det samme med Neadeltaet i Selbu. Eidsbotn fuglefredningsområde ble krympet med 98 dekar. Næringslivet ser sultent mot Vessøra i Hemne. Den viktige Brekstadfjæra er tapt, spist av andre næringsinteresser enn sultne sandlo på trekk.

Nå står kampen om Ilene naturreservat innerst i Byfjorden ved Tønsberg. Dette området har høy nasjonal og internasjonal verdi for fuglelivet og fikk Ramsar-status allerede i 1985, men Bane nor trenger plass til dobbeltspor i området.

Økonomiske interesser vinner frem, men det finnes eksempler på at det nytter å svare med samme mynt. Utfyllingen av Hotran på Fiborgtangen i Skogn var godt i gang da britiske fugleelskere la press på de store avisene som fikk stoppet fyllingen med stein i fuglenes matfat. Det var effektivt å true med å kjøpe avispapiret andre steder.

Mudderfjærene, som dem i Skogn og på Brekstad, er avleiret over hundrevis av år, og da vitner det om skremmende uforstand om sammenhengene i naturen når den lokale stortingspolitikeren Torhild Aarbergsbotten forsvarer utbyggingen av Brekstadfjæra med at «fuglene kan flytte på seg…».

Siden begynnelsen av 1900-tallet er 64 prosent av våtmarkene borte. Over halvparten av matfatet er tapt, og da er det ikke så rart at fuglebestandene går ned med den konsekvens at vipe og storspove blir rødlistet.

Vipa er blitt et offer for moderne landbruk. Særlig etter 2008 har bestanden gått ned.