Hvis Kunst-Norge vil ha oppmerksomhet, må de sette pris på dronning Sonja, Karl Ove Knausgård, Edvard Munch, Ivar Koteng og Gruppe 5.

Etter at Adresseavisen i vår har skrevet mye om lave besøkstall på Trondheim kunstmuseum, blir kunsten plutselig satt på dagsorden både her og der. Kunstmuseet var smekkfullt da de lørdag åpnet sin store utstilling med bilder og skulpturer av kunstnerfellesskapet Gruppe 5.

LES OGSÅ: Gjenskaper kunstnerlivet i Trondheim på 60-tallet

Håkon Bleken, den eneste av de fem som fortsatt lever, satt på første rad og så mot et gigantisk bilde av Lars Tiller som dekker en hel vegg i museet. Bleken, Tiller, Ramon Isern, Halvdan Ljøsne og Roar Wold var på 60-tallet et kraftsentrum i norsk kunst, samtidig som de måtte kjempe mot store fordommer mot modernismen.

Museumsdirektør Johan Börjesson trakk paralleller mellom motstanden gruppa møtte og dagens kritikk av at kunsten er vanskelig tilgjengelig. Men debatten de siste ukene har ikke først og fremst vært en kritikk av kunsten. Den har handlet om dårlig formidling.

Flere begivenheter de siste ukene, som Håkon Gullvågs utstilling i E. C. Dahls Bryggeri, viser at publikum møter opp når de får klare signaler om at kunsten kan ha noe å gi dem. Og Kunstmuseet fortjener at svært mange kommer for å se bildene til Gruppe 5.

Bråk, krangel og kjendiseri er heller ikke dumt. Munchmuseet i Oslo har fått stor oppmerksomhet for utstillingen der Karl Ove Knausgård har valgt ut sjeldne bilder av Edvard Munch.

Nylig har kunstnere, kunsteksperter og andre også kranglet om det er riktig at dronning Sonjas egne bilder skal stilles ut i Kode, et av de sentrale galleriene i Bergen, under festspillperioden.

Og Ivar Koteng fikk mange til å nikke og mange til å riste på hodet da han i et intervju i Adresseavisen sa at kunst er noe jåleri. «Ikke tre trønderstereotypien din nedover Trondheim som en gammel skinnvest,» skrev Nina Bollingmo Rosvoldsve i et leserinnlegg som begeistret mange.

Alt dette har ført til at kunstsektoren, som mange mener er i ferd med å lukke seg inne i selv, er blitt interessant for flere. Mange kunstnere mener nok at mediedebatten er overflatisk og uinteressant. Hvem bryr seg om hva Ivar Koteng mener om kunst?

Men at kunsten er blitt vanskelig tilgjengelig, har vært tema også på et annet nivå. En kunstkritiker i Bergens Tidende skrev at hun, tross sin mastergrad i kunsthistorie, har problemer med å forstå tekstene som ledsager enkelte utstillinger. Hun fikk støtte av en kollega i Aftenposten.

Før denne debatten oppsto i andre medier, skrev jeg selv at «når kunsten gjemmer seg bak jåleri, gir byen blaffen». Spissformuleringen dreide seg ikke om selve kunsten, men om enkelte galleriers og museers svake evne eller vilje til å fortelle hva de har å by på.

Kunstner Marthe Ramm Fortun skrev i Klassekampen at kunstnerne selv forakter den såkalte «international art speak», men at mange også har «et ønske om å unndra seg kommersiell oppmerksomhet».

Vil man unndra seg kommersiell oppmerksomhet, unndrar man seg også oppmerksomhet fra andre enn kolleger.

De som ikke vil unndra seg oppmerksomhet og som setter pris på å bli sett, kan fryde seg over bråket som oppstår når Koteng snakker om ting han slett ikke er ekspert på, når Knausgård viser Munch, når dronningen stiller ut. Slikt skaper interesse.

Og de kan lese tekstene medlemmene i Gruppe 5 selv skrev på 60-tallet. De er enkle, men analytiske og når ut til mange uten å være banale eller jålete.